En gutt med morsomme groper i kinnene, et aldri falmende smil, en pen frisyre og et fast håndtrykk. Mannen som vil håndhilse på både presidenten og barnet som så ham på gaten. Åpen, pratsom og ekstremt beskjeden.
«I det siste øyeblikket, før isbjørnen spiste meg, kunne jeg tenke – du har levd et godt liv, Aurimas!» Du levde for drømmen din!» han knipset til meg med et smil halvveis i intervjuet vårt.
Så hva er han, denne vår Aurim?
«Aurima, jeg skal gjette at du sannsynligvis leste Mark Twains eventyr av Tom Sawyer mer enn én gang som barn og beundret Huckleberry Finn som seilte nedover Mississippi-elven?»
– Nei, Harry Potter-boomen startet i min barndom. Jeg leste alle syv bøkene, til og med flere ganger. Jeg skal innrømme at bøkene egentlig ikke imponerte meg, kanskje tegnet mer, det var derfor jeg begynte på Kaunas teknologiske universitet for å studere arkitektur.
Ja, jeg ble tiltrukket av eventyr, fiksjon, utfordringer, og det var derfor jeg slukte disse bøkene. Jeg foretrekker bøker om overlevelse, sanne fakta.
Men i sport ble hodet alltid hull. Så tenåringsidolene mine var Bruce Lee, jeg pleide å se alle filmene hans og nå har jeg filmene hans. Så var det Arnold Schwarzenegger, han var mer fascinerende for meg som person. Etter å ha trent karate selv som profesjonell, har jeg alltid vært interessert i en persons fysiske evner til å utvikle seg selv som idrettsutøver.
– Siden barndommen har du tydeligvis hatt en drøm om å bli det du har blitt? Sterk ikke bare fysisk, men også åndelig? Tross alt deltok du på karate, som ikke bare er basert på fysisk styrke, men også på filosofien til den japanske Buddha.
– Ja, karate er ingen kamp. Det er imidlertid også en gren av kampsport som har sin egen filosofi som dyrker streng disiplin. Jeg lærte dette raskt da jeg fortsatt var veldig ung, fra tredje klasse. Jeg trente ærlig talt, jeg savnet ikke trening. Foreldre tvang meg aldri, ordet «meg selv» var der fra ung alder. Jeg drev med karate i 11 år og fullførte det mens jeg studerte på universitetet. Jeg likte også ishockey, jeg anser det som det mest maskuline spillet.
– Du sa farvel til karate etter å ha vunnet gullmedaljen i Shotokan-EM. Hvorfor? Føler du at dette fjellet allerede er besteget og du trenger nye topper?
– Nei. Jeg hadde allerede bestemt meg før den konkurransen at jeg skulle slutte med denne sporten. Jeg hadde kanskje ikke vunnet det gullet. Hvorfor sluttet jeg? På grunn av konkurransen. Jeg er lei av å konkurrere med forskjellige rivaler. Jeg ønsket frihet. Ingen forpliktelse. Ikke jag medaljer, nye seire. Et slikt liv var allerede utmattende og, jeg skal innrømme, ikke lenger interessant.
– Du vokste opp med en tre år yngre bror. Du har sagt at du stoler veldig på ham, og at du var den første som informerte ham om den planlagte turen over Atlanterhavet. Hvordan var barndommen din for dere rastløse gutter?
– Ja, jeg stoler mye på broren min. Jeg stolte til og med på at han skulle skjule bøkene jeg hadde lastet ned som forberedelse til turen over Atlanteren hjemme.
Vi var ikke særlig slemme. Vi brukte mye tid på å ta foreldrene våre i hagen. Nesten alle somre ble helgene tilbrakt i naturen, i skogen, bading på Nemunas, sykling rundt i området. Foreldrene mine ga meg selvfølgelig arbeid i hagen, men jeg hadde også nok frihet. Jeg var et fullstendig naturbarn, en sånn Tarzan. Faren min og jeg pleide å fiske i Kaunas-lagunen i en gummibåt.
– Erfarne seilere, som kommenterer turen din over Atlanteren, sier at fysisk styrke alene ikke er nok. De ville ikke foreta en slik reise. For for dette må du fremfor alt ha en sterk ryggrad. Hvem oppdro deg til å være en så sterk person?
– Jeg tror det ble dyrket og herdet av tidligere turer. Med hver enkelt styrker du deg selv og blir bedre kjent med deg selv. Du vet hvordan du vil oppføre deg i en vanskelig, farlig situasjon.
Jeg samlet erfaring som jeg også kunne bruke mens jeg rodde over Atlanterhavet. Å kjenne seg selv er et sterkt grunnlag for å oppnå noe enda mer utfordrende. For hvis reisen over Atlanterhavet hadde vært den første, ville det vært mange vanskeligheter, mange nøling, tvil.
Nå evaluerte jeg alt med et kaldt sinn, logisk. Kunnskap vokser en ryggrad.
– Nå snakker alle bare om turen din over Atlanteren. Men det er allerede din tiende tur. Hvordan fikk du ideen om din første tur – å sette deg på sykkelen og reise til Norge?
– På den tiden, våren 2015, tok forholdet til kjæresten min slutt. Jeg var annenårsstudent. Hun var yngre, min venn fra idrettsplassen. Vi slo opp på mitt initiativ. Jeg er lei av forhold, av hverdagsrutiner. Jeg ønsket virkelig å være alene, hvile, ikke være avhengig av noen. Og allerede dagen etter, husker jeg, skrev jeg til min venn Tom i Norge: «Jeg kommer på sykkel til deg i Larvik i august, i ferien. «Ok,» svarte han. – Åpne den!
Du vet, og plutselig ble jeg veldig glad etter å ha tatt en slik avgjørelse! En trykknapptelefon, et kart i en ryggsekk, en daglig reiseplan og frihet! Jeg dro fra Kaunas 2. august, og på 9 dager nådde jeg Larvik, som ligger nord for Oslo. Jeg filmet, registrerte inntrykkene fra turen. Å, det er en så god følelse – du kan nå et annet land på sykkel! Og jeg ble umiddelbart hekta – jeg skal definitivt reise et sted igjen neste sommer, etter det tredje kurset. Mens jeg studerte, kunne jeg ikke reise på flere måneder fordi jeg var en flittig student.
Den første turen gikk på sykkel til Norge og tilbake, den andre var på sykkel til Tatra og tilbake, den tredje gikk på sykkel gjennom den namibiske ørkenen i Afrika med et team, deretter til Bali. For det femte – Jeg rodde Nemunas alene i 973 kilometer fra kilden til munningen. Den sjette – på sykkel rundt i Skandinavia. Mange husker henne som den første, da følget hennes begynte å vokse fra da av. En annen vulkan i Chile, Balkan, Indonesia.
– Har du noen gang måttet sette deg ned ved tegnebrettet på kontoret som en arkitekt?
– Ja, jeg jobbet. Men alle prosjekter gjennom datamaskinen, 3D. For eksempel er «Outlet»-senteret i Vilnius, på den vestlige omkjøringsveien, også en del av arbeidet mitt. Jeg jobbet som arkitekt i 4 måneder. Det var nok for meg å forstå – dette er ikke mitt. Men yrket mitt er nyttig også nå. I løpet av studiene lærte jeg å bruke programvaren, noe som er nyttig på mine reiser.
– Livet er enten et vågalt eventyr eller ingenting! – Disse ordene dine blir nå ofte sitert. Når skjønte du det? Før den første turen, etter den, eller kanskje først etter å ha opplevd en farlig situasjon?
– Det ser ut til at Napoleon sa de ordene. En veldig god setning, og den har blitt mitt livs credo. Jeg må ha sagt det eller innsett det på min første tur.
– Men folk har en tendens til å leve tryggere og unngå farlige eventyr. For å bevare liv, for det finnes knapt liv etter liv.
– Nei, jeg er ikke interessert i et trygt liv. Det er kjedelig å leve et trygt liv. Ligger på dødsleie i alderdom og vet at du ikke har oppnådd noe?
– Hvordan er ingenting? Kanskje du har oppdratt et barn, plantet et tre.
– Det er 8 milliarder mennesker. Er det noen andre som trenger barnet mitt eller treet mitt? Jeg trenger det ikke ennå, kanskje jeg vil senere, kanskje ikke, men jeg kan ikke love. Nå prioriteres sjelens frihet.
Du kan finne mer om Aurim Valujavičius sine eventyrlige reiser, holdning til livet og planer i det siste «Lietuvos ryto»-magasinet «Stilius».
Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd