Brandhaarden-festivalen katapulterer fryktløst klassiske kvinnelige karakterer inn i det 21. århundre ★★★★☆

Posted On: mars 9, 2024

På en måte er det et ubehagelig konsept: en spesiell «kvinnefestival» ved International Theatre Amsterdam. Brandhaarden, ITAs fremste teaterfestival i år, har temaet «Women’s Voices» og har seks internasjonale skapere som utfordrer stereotypier av kvinner i teater. Dette er interessant og nødvendig, men det plasserer også «kvinne» i en egen kategori; litt som i gode gamle dager med «damesiden» i avisene.

På den annen side: det er ikke noe galt med bekreftende særbehandling, så lenge spillefeltet ikke er jevnt fordelt. I Brandhaarden produserer dette også – og dette er det viktigste – fascinerende og til tider oppsiktsvekkende teater. Det er en seier at seere, skapere, finansierere, lånetakere, kunstneriske ledere og programmerere nå kan oppdage rikdommen av «feminint» arbeid som gjøres rundt om i verden. Høsten er spennende og håpefull, med arbeid fra tyske, libanesiske, katalanske, polske, japanske og norske håndverkere i en grenseløs palett av former og stiler. De tilbyr alle en ny tolkning av kjente kvinnelige karakterer og driver fryktløst det klassiske repertoaret inn i det 21. århundre.

Tragiske heltinner

Og som med alle skapere, noen ganger gir dette god ytelse og noen ganger ikke. Åpningsshow Die Unerhörten på Residenztheater i München er et eksempel på et interessant forsøk som viser seg å være basert på gode intensjoner. Den tyske regissøren Elsa-Sophie Jach frigjør syv tragiske greske heltinner fra det klassiske repertoarets lenker. I århundrer har disse kvinnene blitt voldtatt, avvist og bokstavelig talt stilnet: Echo mister talen, Philomela får tungen revet ut. I et godteri rosa miljø med en enorm Barbie-fontene, hevder disse kvinnene nå utilslørt sin egen historie. For dette formål blandet Jach klassiske kilder med sine favorittforfattere: Sappho, Christa Wolf, Ingeborg Bachmann, etc. Alt akkompagneres live av den spennende teknogruppen Slatec.

«Die Unerhörten».Statue Sandra da

Det høres bra ut på papiret, men det fungerer ikke på kino. Dette skyldes de utformede, abstrakte tekstene og den løsrevne tredjepersons fortellerstilen. De seks skuespillerinnene, som danner et lydkor i perfekt synkronisering, uttaler teknisk sett setningene sine perfekt, men deres opptreden er cerebral og blodløs. Han mangler inspirasjon, følelser, personlighet. Når Slatec går amok med trombone, synthesizer og trommer, burde forestillingen bli en heftig feministisk techno-punk-fest, men det forblir rett og slett en form. Spillerne gjør alt: danser, roper, knyttnevene i været, men de er tydeligvis ikke komfortable i denne formen. Den trendy jakken kan ikke skjule at dette fortsatt er et stivt og arbeidskrevende tysk tekstteater.

Utover feminismen

Hvor annerledes det er Jane Eyre fra Nationaltheatret i Oslo, regissert av den kjente Eline Arbo, som jobber i Nederland og i hjemlandet Norge. Arbo har allerede gjort noen flotte feministiske opptredener her Dører Og årog nå fra Norge kommer hans versjon av Jane EyreCharlotte Brontës feministiske klassiker fra 1847.

Med den fenomenale skuespillerinnen Kjersti Tveterås i tittelrollen og en meget sterk rollebesetning, skaper Arbo en gledelig, lett og tidsriktig dekonstruksjon av den kjente historien, der Jane, enda mer enn i boken, bestemmer sine egne lover, regler og arvelitterært. . Tveterås piler inn og ut av historien, zoomer inn eller spole fremover, og blunker alltid til Janes historie i sjarmerende samtaler med publikum. Alt akkompagnert av et fantastisk anakronistisk lydspor, med blant andre Kate Bush og Rihanna.

Kjersti Tveterås som tittelheltinnen Jane Eyre i Eline Arbos forestilling.Statue Øyvind Eide

Summen av gårsdagen og i dag, av hovedpersonen og skuespillerinnen, av historien og kommentaren, resulterer her i en totalt suveren skikkelse, universelt gjenkjennelig, langt utover pamfletteringen, ja, til og med hinsides feminismen. For det er kanskje det som er mest overraskende i denne forestillingen: dens rørende menneskelighet. Med dette gir Arbo og spillerne hans en smart touch til dette noe rollebekreftende spillet. lykkelig slutt. Vi er alle (m/f/x) uperfekte og inkompetente, og vi trenger rett og slett hverandre. Denne Jane Eyre velger til slutt forbindelse blant total frihet; et vakkert ideal som fortjener å bli fulgt opp.

Hvilke kvinner kan fortsatt sees og høres?

Brandhaardens tyske, libanesiske og norske produksjoner ligger bak oss, men publikum kan fortsatt nyte et katalansk, polsk og japansk feministisk show på ITA frem til 4. mars. Katalanske Carme Portaceli dykker dypt inn i hodet og hjertet til Flaubert Madame Bovary (27. og 28. februar). Med skuespillere og avatarer bringer japaneren Satoko Ichihara en moderne visjon av Puccinis film. Madame Papillon (28. februar og 1. mars). Og polske Ewelina Marciniak utforsker samtidige kvinnelige heltinner som Jeanne d’Arc Jungfrau av Orléans3. og 4. mars. Det blir også foredrag, debatter og artist talks.