Artur Dziurman innrømmer at beslutningstakere ofte gratulerer ham med prestasjonene til ITAN Theatre, roser det kunstneriske nivået, og det er det. – Og vi gjør virkelig noe som ingen gjør i Polen. Det er ingen slik integrasjon noe sted. Her opptrer blinde skuespillere sammen med profesjonelle på en scene – sier han.

Med ITAN har de allerede spilt, blant andre Anna Seniuk, Anna Korcz, Adrianna Biedrzyńska, Aldona Jankowska, Justyna Sieńczyło, Tadeusz Huk, Jacek Fedorowicz, Andrzej Zaborski og Maciej Damięcki.

– Da vi hadde premiere på Wojtyłas vanskelige moralske teaterstykke «Expungement of Fatherhood» i Myślenice, var det 500-600 mennesker i publikum. Vi gjorde et show med veldig moderne scener. Handlingen fant sted i en storby, blant menneskene som bor i dag. Dette moralske stykket fra 1960-tallet, som skraper Wojtyla-filosofien, forteller noen virkelig kule ting – om et barn, en mor, en far, en familie. Jeg så at tilskuerne var henrykte. «Vi forstår hva showet handler om,» sa de. Det viste seg at vi viser noe som vanlige mennesker forstår og det er ikke Zenek Martyniuk, men noe på et høyere nivå – sier Artur Dziurman.

Når jeg ser ITAN-skuespillere opptre på teaterscener, i timannsscener, hvor det ikke mangler på bevegelse eller dynamikk, lurer jeg på hvordan de blinde skuespillernes opptreden er regissert for å unngå kollisjoner eller fall på scenen. «Hvordan visste jeg hvordan jeg skulle gjøre dette?» Jeg visste ikke – svarer Artur Dziurman. – Jeg beskrev alt for dem: «Du legger hånden din her, du ser her, det er så vakkert». Det var slik jeg begynte å lede alle.

Han presiserer imidlertid at ITAN ikke er et sted hvor man synes synd på skuespillerne, kjærtegner hodet deres, bruker en redusert sats. På settet hører jeg regissøren rose, men han kan også kritisere hvis noe er galt, for som han sier, skuespillerne hans «må jobbe, de må synge… synge».

– Jeg ble litt overrasket da jeg så på settet at Artur, som regissør, ofte kritiserte skuespillerne. Jeg trodde jeg var hyggelig mot dem, men jeg synes ikke det er høflig mot dem. De ønsker å bli behandlet normalt – hevder Andrzej Zaborski, en skuespiller kjent for blant andre seere. filmer av Jacek Bromski «Guds plass bak komfyren», «Guds plass i hagen», «Guds plass bak kobberet». Han spilte i begge sesongene av «Pasjonaty». «For meg er det en fantastisk opplevelse å jobbe med blinde skuespillere. De opptrer normalt, som profesjonelle skuespillere. Jeg tror de må ha en slags sjette sans som lar dem bevege seg fritt på settet selv om de ikke kan se. Jeg lurer på hvordan de gjør det? Kanskje de føler kroppstemperaturen til partneren, takket være den kan de bedømme avstanden, gjenkjenne hverandre i verdensrommet, tenker Zaborski.

– Artur fant nettopp en måte å dirigere oss – blinde, synshemmede. Han har intuisjon, han vet hvordan han organiserer den sceniske bevegelsen med en slik intelligens at det ikke blir lett for tilskueren som deltar på forestillingen å gjette hvem som er blind, hvem som er svaksynt og hvem som ser godt. Alt er gjennomtenkt, selv før prøvene, Artur forteller oss alt, og vi prøver å følge hans instruksjoner nøye. Vi teller trinnene og vi kjenner scenen til nærmeste centimeter – forklarer Elżbieta Sielawa, ITAN-skuespiller.