Den beste prisen

Læreren sier at hun ikke forventet en slik vurdering – hun trodde at den ene, den første, allerede var for livet. Etter å ha fått vite at skolen tilbød henne kandidatur, strømmet ekstremt gode følelser inn: når samfunnet ditt setter pris på og stoler på deg, er det den beste belønningen.

A. Tupikė sier at for å være en god lærer er det viktigste å skape en relasjon til eleven. «Dette er det viktigste – å skape en dialog, et forhold. Ellers vil ingenting skje, du vil ikke oppnå noe, du vil ikke være i stand til å jobbe dyktig, gjennomføre mer interessante leksjoner. Som et resultat er det synd å slippe elevene etter fire år – når forholdet allerede er dannet», sier læreren.

Elevene hennes er også glade for et så varmt forhold. En jente, som nylig var blitt frisk, dro frem en krukke fra lærerens ryggsekk. «Da jeg var syk, kokte jeg epler med bringebær i en uke. Lærer, drikk denne teen», husker A. Tupikė studentens ord.

En annen elev, som glemte å ta med blomster på lærerens dag, løp opp, klemte henne, klemte henne og sa: «Lærer, jeg skammer meg – jeg tok ikke med blomster… Men jeg gratulerer deg fra bunnen av min hjerte!» Læreren legger merke til at nå elsker barna å kose – de klemmer til og med når de sier farvel.

Ute av kontroll

Selv om hun, mens hun studerte i første klasse, etter å ha tenkt på en karriere som blomsterselger, ønsket å bli lærer tidlig – i tredje klasse. Så etter fullførte studier ble hun kunst- og teknologilærer, men det tok ikke lang tid – etter et halvt år innså hun at yrket hennes var et annet – grunnskoleutdanning. Et år senere kom han derfor for å undervise grunnskoleelever ved Šiauliai Gegužiai ungdomsskole, hvor han har jobbet i over 30 år.

«På denne skolen kan jeg lage mine egne timer. Vi må vise en leksjon en gang i året, men ellers er det ingen som styrer. Det gjør meg glad at jeg kommer til klassen min og kan jobbe slik jeg kan, slik jeg vet. , slik jeg vil. Og jeg kan bytte leksjoner. Skolen er eksepsjonell, teamet er fantastisk – det er veldig varme relasjoner», sier A. Tupikė.

I følge læreren har elevene, henne selv og utdanningssystemet endret seg gjennom årene: «Mye nye ting har blitt introdusert i skolen, men jeg tror at mye avhenger av læreren. Var jeg ikke i ferd med å utvikle barnets kritiske tenkte på den tiden? Jeg har virkelig pleiet. Har jeg ikke utviklet kompetanse? Jeg har alltid hevet dem.»

Hun hevder imidlertid at hun i løpet av de siste 30 årene har blitt mer tilgivende, friere, smartere og smartere – nå bruker hun ikke bare ulike programmer, men også kunstig intelligens. «Med barn skaper vi en dialog med det «utover» – det vi spør, svarer de. Men jeg ser fortsatt forsiktig på det, innrømmer læreren. – Jeg prøver å være smart, jeg prøver veldig, veldig hardt. Og jeg liker det, jeg vil ha det.»

Ifølge årets lærer må en god lærer være tålmodig og holde ord. «Jo eldre jeg blir, jo mer tålmodig er jeg. Før hadde jeg det veldig travelt med å løpe, men nå tålmodig, litt etter litt, kommer jeg likevel til det punktet», smiler læreren.

Å følge reglene gjør livet lettere

Men for 30 år siden var læreryrket mer prestisjefylt – vi hører stadig at nå for tiden er det snart ingen til å undervise. Samtalepartneren sier at det ikke bare er lønn det hele tiden snakkes om som har skylden for dette. «Den høyere belastningen har skylden. Lærdommene er forskjellige – må være forskjellige. Man må tenke annerledes. Tidligere var det slikt felles arbeid, nå kommer barn med ulike behov, det er nødvendig å dele opp, differensiere oppgaver, jobbe i tillegg. Hvis du jobber fra hjertet, du må tenke på hva du vil gi til hvilket barn», forklarer læreren.

Barn er litt annerledes nå, sier A. Tupikė. Ifølge henne er det nå vanskeligere å finne et forhold til en student: du må komme veldig nær ham, lage en avtale, innføre regler. «Å følge reglene gjør livet lettere», avslører læreren klassens motto. «Hvis det tidligere var nok at barn ble fortalt en gang, nå må de reglene lages sammen med elevene.»

Når du gjør en slik jobb, er det lite fritid igjen – vanligvis kan A. Tupikė vie mer tid til seg selv i helgene. «Jeg liker å se skuespill. Barnebarnet mitt er også fritiden min. Og reiser,» smiler intervjueren og røper at et av de vakreste landene hun har besøkt og som hun kommer tilbake til mange ganger, er Norge.

Som gjennom smør

På spørsmål om hva som er den vanskeligste delen av jobben hennes, er læreren åpen: det er den usynlige siden – å tildele tid. «Min mann sier at jeg jobber 24 timer i døgnet: når jeg kommer tilbake hviler jeg en time og så setter jeg meg ned for å forberede meg til timene. Selv etter å ha jobbet i 30 år settes mål og oppgaver for hver leksjon, slik at leksjonene går som smurt – det kan ikke være annerledes», er A. Tupikė overbevist.

En annen utfordring er å finne et felles språk med foreldrene. I løpet av mange års pedagogisk erfaring møtte læreren en slik utfordring – hvordan skape et forhold til barnets foreldre – flere ganger, men alle satt ekstremt fast. «Jeg tror i alle fall at jeg ble født under en heldig stjerne: alle foreldrene til elevene mine er veldig flinke», smiler A. Tupikė og legger til at det til nå er godt å møte og snakke med foreldrene til tidligere elever – nåværende åttende. og tolvteklassinger.

Selv om mange har det travelt i disse dager og det blir stadig vanskeligere å finne tid, forsikrer læreren at selv de travleste foreldrene kommer for å møte henne – møtene, som klassefellesskapet hennes kaller chattekafeer, er nesten 100 % oppmøte.

Pedagogen husker at tidligere møtene til og med ble avsluttet med musikk og sang. «En gang i måneden var det en temakveld da vi introduserte barna for musikkinstrumenter. Det pleide å være noe interessant, perfekt – veldig vakre minner fra foreldre. Nå ser foreldrene litt annerledes på det,» sier læreren.

Det vanskeligste er å lære å lese

Etter å ha en modul for begavede barn, merker A. Tupikė at det ikke er mange begavede barn likevel. «Jeg har ansvaret for OL i byen – jeg organiserer og lager oppgaver selv. Når det gjelder OL er det kanskje fem veldig sterke barn i hele byen», sier læreren og legger til at selv om det ikke er mange av de mest begavede fjerdeklassingene i Šiauliai er over gjennomsnittet i landets sammenheng.

A. Tupikė forsikrer at av de mange fagene barneskolebarn lærer: lesing, skriving, matematikk, kunnskap om verden, kunst osv., er det vanskeligste for dem å lære å lese – ikke bare å lese mekanisk, men også å forstå teksten, å kunne vurdere og tolke den. Det er barn som ikke lærer å lese sammenhengende selv i de fire første timene, og bare «kommer med boken»: nå er læreren glad for å ha to gutter i klassen som leser også i friminuttene. «Dette er en veldig stor prestasjon, det hadde jeg ikke før, la oss si, for 20 år siden», sier læreren.

Hun merker imidlertid at det er veldig viktig å vite hvordan man får et barn interessert i å lese, og ikke bare eleven skal prøve, hun selv, men også foreldrene. «Jeg vil ikke gjøre noe alene – foreldre må hjelpe. Det er nødvendig å heve lesenivået og hjelpe barn til å bli bevisste lesere – de som verdsetter, finner informasjon og kan tolke den på sin egen måte, sammenligner for eksempel to karakterer, og det høyeste nivået er å lage sin egen historie», sier A. Tupikė.

Hele klassen – både læreren og barna – bruker ofte timene på å lese stille, uten å studere teksten. Dessuten likte elevene å samle sitater – lærerike setninger. «Det krever virkelig mye innsats», forsikrer læreren.

Litauen er i hjertet

For at barnet skal se sin egen vekst, blir det ikke bare evaluert i den elektroniske dagboken, men en gang i måneden diskuterer han med læreren, evaluerer prestasjonene sine – ikke bare når det gjelder læring, men også når det gjelder verdier: hvordan vennlig han var, hvor godt han tok vare på helsen, osv.

Intervjueren prøver å innpode barna de verdiene som er veldig viktige for henne: kultur, empati, kommunikasjon og samarbeid, kjærlighet og medborgerskap. «Barna vet allerede: hvis de spør meg om noe, vil Litauen være på stedet der det skal være, i hjertet. Jeg sier ofte til barna: «La oss se med hjertet og tenke med hjertet.» Dette er veldig viktig, sier læreren.