Åpent brev til Alassane Ouattara,

Kaptein for elefantene, forsvarer av ivorianske fotballinteresser.

En gang er langt fra vanlig, jeg skriver til deg, herr president, tilsynelatende for å snakke med deg om fotball, men med litt oppmerksomhet vil du raskt innse at det er et spørsmål om medmenneskelighet, om å vokse sammen figurer, godt styresett, etc. emner som er kjære for deg.

Kaptein Ouattara, du organiserer Can i ditt land. Noen måneder før dette møtet har David Datro Fofana, en ivoriansk fotballspiller nettopp blitt overført til Chelsea i England og blir etter Kalou Salomon, den andre spilleren som spiller for Chelsea, etter trening i Elfenbenskysten. Det første du må gjøre er å glede deg. Kanskje fordi han vil få mye penger og frigjøre foreldrene fra fattigdommens klør. Sikkert. Men først og fremst fordi det var denne guttens drøm å spille for en stor klubb. Det er bra i et land du styrer at barn kan ta på eller leve drømmen sin. Hvordan og hvorfor kommer en spiller til Chelsea?

Vi må ikke tro at vi spiller i Chelsea eller i en storklubb fordi vi er talentfulle (eller at vi ikke er sterke som vi sier i Abidjan). Vi klarer å lande i Chelsea fordi vi har hatt godt av god trening. Abidjan og dets nabolag er fylt og drypper av talent. Men de som kommer i gode klubber er de som har godt av å trene. Bak suksessen til en trening ligger det ofrene til investorene, veilederne, trenerne som setter fotballspilleren foran sin egen familie, som passer på helsen hans, livsstilen, sinnet hans, verdiene hans. Menn som lærer ham tekniske bevegelser som formidler følelser. Det er jakten på disse følelsene som tiltrekker verden og publikum til tribunen på stadionene. Jeg har nettopp gitt dere grunnene til at stadionene er tomme.

Herr president, kaptein Ouattara, David Fofana ble trent i en klubb kalt «Abidjan City» som lærte ham alt. Selvfølgelig likte ungen ballen, men han kunne ikke så mye om fotball. I 4 mot 2 og mange andre øvelser mistet han ballene. Han handlet etter instinkt. Han lyktes med ting, men visste ikke alltid hvorfor. Trening har lært ham hvordan og hvorfor han skal ta gode valg hvis han ønsker å komme seg til Chelsea. Den som orkestrerte treningen hans og inokulerte ham med fotballverdier heter Né Marc, en ung ivorianer som selv var en internasjonal, spilte i Belgia, Hellas, Ukraina med en rask prøvetur i England. Han var i stand til å trene David, fordi han selv hadde blitt godt trent av Jean-Marc Guillou, tidligere kaptein for det franske landslaget.

Né Marc tjente penger på å spille fotball. Med disse pengene kunne han selv ha bygget en bygning med navnet hans synlig på toppen, med den forsiktighet som bor i hver afrikaner. Eller til og med si navnet hans i høyttalerne i bytte mot sedler om »arbeid». Nei ! Né Marc hadde og har en høy oppfatning av landet sitt, om seg selv, om fotball som et verktøy for utvikling, jobbskaping og sosial integrering. Han nektet å føle seg lykkelig alene, navlebeskuende glad for å melde seg på overføring fra en ung alder. Som 30-åring ble han klubbpresident ved å investere i opplæring av unge mennesker. Han hadde bare én drøm: å gi, takket være klubben sin «Abidjan City», den største kontingenten av spillere for landslaget i Elfenbenskysten. Han tok høyden og det var kjærkomment. Han meldte seg inn i Fif, det ivorianske fotballforbundet (den som ikke ønsket Didier Drogba). Dette forbundets rolle er å beskytte klubbene. Det er hun som skal heve klubbene til rang av partnere, heise dem opp til rang av samarbeidspartnere. Men kaptein Ouattara, forsvarer av elefantene, Federasjonen gjorde ikke bare ikke jobben sin, men den inngikk en pakt med fienden. Hun ble enig med en norsk utenlandsk klubb som heter Molde om å selge inn den mest totale uregelmessigheten, spilleren med medvirkning fra en mor, frityrkoker av bananer som man kunne forstå når hun får panikk foran noen millioner franc. Folk som er mer tilfredse enn henne, har fablet om mindre enn det. Så vi ville forstå. Herr president, du kan se at kampen mot korrupsjon må fordobles. Fif som det ikke er attribusjonen av solgte David Fofana med å lage sedler, litt som for et speil våre komplekse eller sjenerøse forfedre solgte sine brødre til fremmede.

På Fif, hvorav dette ikke er den første handlingen av uregelmessigheter, ingen nasjonal preferanse. Hos Fif er det imidlertid personligheter som representerer deg. Prefekter, representanter for staten, med ansvar for nasjonale interesser, administrativ kontroll og respekt for lovene. Vi kan ikke frata treningsklubber deres rettigheter. Ingen vil lenger ønske å bygge fordi vi kan ta fra dem retten som vi vil. Det er helt nødvendig at treningsklubbene kommer tilbake til sine rettigheter ellers vil alle de som investerer i trening, i ungdoms- og massenes fotball bli motet. Herr president, det spanske forbundet holder ut fordi Real og FC Barcelona gir dem gode spillere gjennom treningssentre. Marokko nådde semifinalen i Qatar hvor vi var fraværende fordi Mohammed VI bygde og investerte i et treningssenter som bærer hans navn. Du kan spørre ham, han vil fortelle deg litt.

Herr president, dårlige og gode nyheter på samme tid, «Abidjan City» har sendt inn en klage og saken er for domstolen for voldgift for sport (Tas) i Lausanne, Sveits, en slags «Football ICC». I en akt kan for mange Fif være latterlig for evigheten. Og oss med.

Trenger vi det virkelig? Vi må gjøre det å leve sammen, en felles skjebne, kollektive seire, spesielt at vi organiserer en Can snart.

Jeg beklager å ha utsatt deg for denne leseøvelsen, men du skjønner at det var veldig lite fotball involvert. Problemet er kampen mot korrupsjon, verdien av prefektene våre, dårlig styresett, skjørheten til institusjonene våre som er mindre ambisiøse enn en ung gründer, utdanning og beskyttelse av ungdommen vår. Fordi jeg ikke vet hva som vil skje videre, regner jeg med at du starter det.

MICHEL ALEX KIPRE

Idrettspedagog, lærer, journalist, skribent, redaktør