Pierre-Luc Baril

Mastergrad i statsvitenskap, University of Quebec i Montreal

En utbygger kjøper land fra en lokal eier for å bygge et stort rekreasjonsturismekompleks. De folkevalgte i MRC, trofaste mot prinsippet om forsiktighet, vedtar en resolusjon for å forhindre ethvert stort prosjekt på kort sikt. Målet med dette tiltaket: å gi tid til å studere de foreslåtte prosjektene. Det er åpenbart at eieren av den aktuelle grunnen ser på det som en krenkelse av sin rett til å drive forretning. Arrangøren har kun betalt et depositum, og eieren frykter en kansellering av salget.

Hvis debatten mellom økonomiske interesser og miljø kommer på banen i denne saken, tyder eierens reaksjon på en annen sak. Som gjengjeldelse for MRCs resolusjon bestemte eieren seg for å blokkere tilgangen til en sti som krysser landet hans. Fra nå av vil allmennheten ikke lenger kunne gå denne veien, som har vært tilgjengelig i 15 år.

Denne reaksjonen reiser et viktig spørsmål: kan tilgangen til naturen begrenses av privat eiendom? En vanskelig sak lite diskutert i Quebec. Heldigvis har skandinavene (igjen) diskutert dette temaet lenge.

Fra andre halvdel av det tjuende^e århundre dukket et nytt begrep opp i svensk lovgivning: allemansrätten. Begrepet viser til et begrep, nemlig enhvers rett til å nyte naturrom og miljø, uten å ta hensyn til rett til privat eiendom og samtykke fra eier av lokalet.

Alle kan med andre ord sirkulere – til fots, på sykkel eller på hesteryggen – i naturområder uten å måtte spørre eieren av lokalet om tillatelse. Anerkjennelsen av natur og landskap som kollektiv arv er kjernen i denne rettigheten, i likhet med samfunnsansvar og sunn fornuft.

Selvfølgelig, med alle rettigheter følger ansvar. Respekt for miljøet og roen til eierne utgjør hovedbegrensningene for denne retten.

Utopisk lov?

I de fleste nordiske land hvor tilgang til natur er anerkjent, gjelder denne retten klart definerte områder. I Sverige har befolkningen kun tilgang til naturområder og landsbygda; på samme måte er private rom (bygninger, hager, plantasjer osv.) unntatt fra utøvelsen av denne retten. Dermed forblir svømmebassenget og hagen til andre begrensede plasser. De ulike nordiske lovgivningene inkluderer en rekke andre detaljer og særtrekk rundt anvendelsen av denne rettigheten.

Saken omAllemansrätten Svensk åpner interessante perspektiver. For det første setter det spørsmålstegn ved privatiseringen av naturrom i hendene på et begrenset antall mennesker. Hvorfor kan enkelte individer være de eneste som drar nytte av naturen hvis denne bruken av andre individer ikke er til skade for naturen eller miljøet?

Så, det svenske eksemplet presenterer oss for et fait accompli. Tilgang til naturen uten hensyn til privat eiendom er ingen fantasiutopi. Slik lovgivning finnes, men fungerer fremfor alt.

Merk atallemansrätten er en rettighet anerkjent av den svenske grunnloven siden 1994. Sverige er ikke det eneste stedet hvor tilgang til natur er etablert i lov: Norge (allemannsrett), Finland (jokamiehenoikeus) og Estland (igameheõigus) har sin egen versjon av denne retten, for ikke å nevne andre varianter rundt om i verden.

Quebec sprer seg over et territorium med stor naturrikdom. Mer enn en halv million innsjøer og 761 000 km² av skog, hvorav mye er underlagt privat eie. Dermed forblir et spørsmål ubesvart: når vil Quebec ha rett til tilgang til naturen?