Jury,

Den siste konvolutten gikk til Norge og det var det for Nederland. Reportere fra landet vårt sto i redaksjonen og rapporterte som om en bombe nettopp hadde eksplodert. Talkshowgjestene ropte til hverandre hvordan dette kunne skje og hvordan det burde bli bedre. Dion og Mia var for grønne. Send erfarne folk, sa de. Men Trijntje Oosterhuis kvalifiserte seg ikke til finalen med stemmen sin og erfaringen. Og hva var Willeke Albertis erfaring? Ifølge Østerrike nok erfaring til fire poeng.

Tilbake til talkshow-tabellspørsmålet: hvordan kan det bli bedre? Orkesteret måtte komme tilbake og publikum måtte velge på nytt. Det siste valget til den nederlandske offentligheten var sangen Du og jeg av Joan, ja, med det indiske hodeplagget. Avrotros tok deretter den rette veien med kvalitetssanger fra Anouk, The Common Linnets, Douwe Bob, Og3ne, Duncan og S10. Det fungerte og en stund var det ro og stolthet i bidragene våre.

Men plutselig, i år, meldte Eurovision at juryen ikke lenger fikk stemme i semifinalen. Det var bomben journalister og alle Eurovision-fans burde ha truffet. For hva betyr det? Jeg har hørt argumentet om at noen juryer er for lette å kjøpe. Hva sier det om dette landet, men også for eksempel om fjernavstemning som kommer fra et slikt land? Stemmer de uten sympati for et naboland?

Alle som så semifinalen vet at det var bedre sanger enn Nederland i år. Men det var også land som var mye verre. Jeg har fire katter, og de hørtes ut som nyttårsaften, bekymret for at den forferdelige lyden var en varsler om verdens ende.

Man skulle tro at det bare er én løsning for neste år: en megahit som ingen kan ignorere, som Sverige. Mye diskusjon om Eurovision Song Contest vil følge. Min konklusjon er at fagjuryen bør gå tilbake, slik at kvalitetslåter fortsatt har en sjanse. Og hvis et land ikke kan gi en korrupt jury eller bevis på svindel, forby det umiddelbart i ti år. Eller for å holde seg i Eurovisions vilkår: S10 år.