I følge data fra 2022 var den høyeste fødselsraten i Niger (6,6 barn per kvinne). Den høyeste plassen blant utviklede land er Israel (3 barn per kvinne). Verdensgjennomsnittet er 2,4 barn per kvinne. Gjennomsnittet som skal til for å holde befolkningen fra å krympe er 2,1 barn per kvinne. Georgia, Tyrkia – 2 barn per kvinne. Blant de vesteuropeiske landene har Frankrike, Danmark, Sverige og Irland den høyeste andelen, men bare 1,8 barn per kvinne. Litauen, Latvia, Island, Tsjekkia, Storbritannia, Nederland, Belgia, Norge – 1,7 barn per kvinne. Portugal, Hellas, Kypros, Italia – 1,3 barn per kvinne. Ja, situasjonen i Litauen er dårlig, men den er absolutt ikke unik, og det er absolutt ikke mulig å henge dette problemet «på Landsbergis».

– Det er ikke mannen som velger sin kone, men kvinnen som velger mannen sin.
– I våre dager bestemmer kvinner når de skal få barn.
– Hvor mange barn som skal få avgjøres også av kvinnen.

Graviditet er ingen tur i parken. Det er en vanskelig prosess, både følelsesmessig og fysiologisk. Det bidrar virkelig ikke til en kvinnes helse. Fødsel er heller ikke en svømmetur i havet. Smerte. Risiko for komplikasjoner.

I virkeligheten er det å oppdra et barn opp til tre år en togangsjobb (mating, bleieskift, konstant omsorg slik at barnet ikke ender opp med å skade seg selv, klesvask, legebesøk, sovne, søvnmangel osv.), som ingen betaler for. Oppdra et barn fra tre år til skolealder – på heltid. Vel, la oss si at det å oppdra et barn til fylte 18 år er halvtid. Dette er akkurat hvor mye arbeid du trenger å legge ned, for ikke å nevne ekstra kostnader (mat, klær, diverse andre forsyninger).

Vel, la oss nå forestille oss en ung, utdannet kvinne med en god jobb (hvis det er unntak, bekrefter de bare regelen). Eller jobbe 8 timer 5 dager i uken og tjene godt på livet, ha frie helger, mye tid til underholdning og hobbyer? Å føde og stenge minst 16 timer i døgnet uten helger og praktisk talt uten lønn? Med et slikt valg er det naturlig at spørsmålet om å få barn noen ganger blir utsatt «til neste år». Dette betyr ikke at kvinner ikke vil ha barn, men de har det ikke lenger travelt med å gjøre det.

Dette ser ut til å være uakseptabelt for den eldre generasjonen av «tradisjonelle» synspunkter. For det er derfor du trenger å «gifte deg» og føde barn umiddelbart. Generelt er «tradisjonelt» ekteskap et slikt patriarkalsk fenomen. I Europa frem til 1800-tallet På slutten av 1900-tallet var en kvinne en manns slave, uten borgerrettigheter, kun plikt til å føde og oppdra barn. Dette gjenspeiles spesielt godt i det litauiske språket: kone – mannens etternavn + -ienė (tilhører mannen), datteren – farens etternavn + -aitės, -ytės (tilhører faren). Sønnen får samme etternavn som faren, uten noen «avhengighets»-endelser.

I virkeligheten var kvinnen «bæreren av livmoren som tilhørte» mannen (far, senere – ektefelle). Og ekteskapet er seremonien for å motta og overlevere den livmoren. Faren følger datteren til alteret og overleverer henne til mannen, og i det øyeblikket går kvinnen fra -aite til -iene, det vil si at avhengigheten av hennes livmor går over fra faren – ektefellen til mannen. Vel, den hvite kjolen er også et veldig godt symbol – den symboliserer uskyld, i den forstand at «produktet» er helt nytt, det er ikke pakket ut.

Dette er hva menn med harde «tradisjonelle» synspunkter sier nå som de har «mistet kontrollen over livmoren». Og nå kan en kvinne ta abort uten mannens viten! Forferdelig, forferdelig. Abort bør forbys og kvinner bør på en eller annen måte tvinges til å føde på nytt. Forfatteren hørte en gang et forslag på radioen (forslaget ble presentert i form av en spøk) om hvordan man kan øke fødselsraten i Litauen – å forby kvinners utdanning. Hele greia. Så å si å introdusere noe som ligner på katolsk sharia (det var noe lignende i middelalderen). Mest sannsynlig vil et slikt middel virke…

Hvis seriøst. Staten vedlikeholder veier for skattebetalernes penger. Opprettholder offentlig orden. Opprettholder hæren. Lærere får utbetalt lønn. Det er mulig at staten også må se på befolkningsvekst som en offentlig tjeneste som må kjøpes av ungdom og betales med statlige penger. Men ikke 100 euro per måned, men for eksempel minst to ganger minstelønnen til barnet er 3 år gammelt, deretter «minimum» på heltid og til slutt halvtid «minimum» til fylte 18 år ( og dette skal inngå i arbeidstiden og pensjonsberegningen).

Da blir det litt økonomisk logikk å få barn. Alt skal falle på plass, og de som ikke vil ha ansvaret og bryet med å oppdra barn, men vil hvile og ha det gøy, skal betale gjennom skatt til de som vil oppdra barn, men kanskje økonomisk ikke har råd til 5 barn. Det blir arbeidsdeling og sosiale funksjoner. Noen skal bake brød, asfaltere veier, melke kyr, andre skal oppdra barn. Ja, barn er en stor glede og velsignelse, men de er også mye arbeid og utgifter.

Forfatteren har vært gift med samme kvinne i 18 år og har tre barn.