Dariusz Ostafinski, Polsat Sport: Krigen i Ukraina fortsetter, men tilsynelatende har den blitt vanlig, siden russerne og hviterusserne skal spille i Wimbledon og er i ferd med å returnere til OL. Ingen flagg eller andre symboler, men hva betyr det?

Andrzej Person, Polsat Sport-ekspert, tidligere talsmann for den polske olympiske komité: For meg er svaret på spørsmålet om man skal boikotte russernes og hviterussernes start i OL åpenbart. Klart det burde være det.

Selv om krigen har blitt vanlig, og alle anstrengelser for å skyve vekk aggressorens idrettsutøvere ikke har gitt noe resultat?

Ja, for jeg husker Mandelas ord om at apartheid i Sør-Afrika forsvant takket være at sørafrikanske idrettsutøvere ikke fikk delta i idrettsarrangementer, og det var en konsekvent handling. Jeg så hvordan i Sør-Afrika, ved synet av en hvit mann, den med mørk hud måtte gå av fortauet. Det er derfor jeg husker Mandelas ord nå, fordi det er viktig.

Generelt er det trist at vi til og med diskuterer et slikt alternativ som retur av idrettsutøvere fra et land som startet en konflikt og kaster bomber over et annet land, dreper sivile.

På en måte viser det sportens kraft. Det er ikke bare underholdning, men det er så mye snakk om det fordi noen bryr seg. Det er imidlertid litt trist å se Weronika Kudermietowa fra Russland dukke opp med logoen til et selskap som har blitt sanksjonert i forbindelse med militære operasjoner i Ukraina. Hvilket nivå av intelligens må du ha for å gjøre slike ting?

Det ser imidlertid ut til at uansett hva vi gjør og sier, vil russerne og hviterusserne returnere til Wimbledon og deretter til OL.

Jeg er klar over dette. Frankrike, som arrangerer OL, vet hvordan de skal oppføre seg i slike situasjoner. De vil begrave hodet i sanden, de vil late som om ingenting skjer, fordi disse lekene må holdes med russere, uansett hva. Forholdet mellom Frankrike og Russland var, er og vil være. Det blir ikke noe russisk flagg, men alt er løgn. Tross alt er det velkjent at noen er fra Russland. Folk i Vladivostok eller Irkutsk vil vite at mannen deres vant konkurransen, og så ruller de ut den røde løperen foran ham i Moskva. Russerne vil være stolte av sine, så det er synd at vi ikke utelukker det, vi bare åpner døren. Dette er imidlertid store avtaler. De bestemmer.

Jeg har inntrykk av at Russland har slått det blinde øyet lenge.

Det er sant, og jeg forstår det egentlig ikke, for det har alltid vært der som det er. Nå Putin, etter ham det neste diktaturet. For selv om noe skjedde med ham, er det ingen grunn til å lure deg selv om at det blir en endring. Og sport i Russland er systemisk doping. Selvfølgelig har jeg ingen illusjoner, og jeg vet at doping er overalt, inkludert i Amerika, men det er ikke et system. Og der er den. Og hadde antidopingkommisjonene blitt mer interessert i dette i anledning Sotsji, hadde det endret seg litt. Men vi er ingenting og de er smarte. De går bakover. Og nå gir Frankrike dem en hånd. Enkeltforbund protesterer, men det er ikke nok. Hvis Biden, som er ekstremt bestemt på militærhjelp til Ukraina, ville sette foten ned, kunne det gjøre noe. Synd at han ikke vil gjøre det, at han ikke vil trampe. Protesten fra lille Norge, selv om den er edel, vil ikke gjøre noe.

Hvorfor setter ikke amerikanerne ned foten?

Mange amerikanere er imot det, men i sport som i politikk. Det vil alltid være de som lukker øynene når de snakker om demokrati, om at idrettsforeningene skal bestemme selv. Noen amerikanere stemte en gang på Trump, og nå protesterer ikke den delen mot å åpne døren på gløtt.

Jeg vil imidlertid gjenta nok en gang at sanksjonene som er ilagt utøvere fra Russland så langt ikke har gitt noe, så kanskje noen har kommet til at det ikke gir mening.

Kanskje, men vi glemmer at ingen steder holder en keiser seg varm som i berømmelsens flamme. Siden de inviterer de beste basketball- og hockeyspillerne til Capitol, vet de godt at olympiske mestere kan varme Putin like mye. Derfor vil jeg nok en gang gjenta at jeg beklager dypt at amerikanerne, som vant halvparten av OL-gullene etter krigen, ikke ønsker å legge saken på knivseggen. Hvis Biden hadde stått opp og sagt: vi drar ikke fordi de myrder der, så ville IOC-president Thomas Bach, forresten, en eksepsjonell lurendreier, vært opp mot veggen.

Du har nok rett.

Du har på den annen side sannsynligvis rett i at effektene av å innføre sanksjoner ikke er synlige og organisasjoner begynner å forlate dem. For hva skjedde egentlig på grunn av disse sanksjonene? Polske spillere hadde godt av at de dro til VM i Qatar. Hvis de måtte gå til sluttspillet med Russland til Moskva, er det ikke kjent hvordan det ville blitt. Nå utnyttet vi, for la meg minne om at på 80-tallet tapte vi mye. Så, som en protest, dro ikke mer enn 60 land til OL i Moskva, og hele sosialistblokken trakk seg senere fra å gå til neste OL i Los Angeles. Mange av utøverne våre angret på den tiden, fordi noen av dem hadde visse medaljer.

Men nå blir det ingen gjengjeldelse.

Derfor kan vi ikke late som om det er kult og på den ene siden sympatisere med ukrainerne, og på den andre siden føre til en situasjon der en russer og en ukrainer kan møtes i ringen eller på banen.

Sabalenka sier at idrettsutøvere ikke har noen innflytelse på politikk, at de ikke kan gjøre noe.

Det går ikke inn på meg. Jeg tror at styrken deres er stor, og de vet det utmerket, og de later som de er gapere. I Amerika er sportens kraft så stor at den kan stoppe verden. Det samme i Russland. Du må bare ville. Og denne Sabalenka, han forberedte seg på sesongen i Russland i tre måneder. Hun bryr seg rett og slett ikke om hva som skjer i Ukraina. Akkurat som Kudmietrova bryr hun seg ikke om at hun har logoen til et våpenleverandørselskap.

Apropos tennis, la oss bare si at Wimbledon vil sette i gang dominobrikker.

Og det er en stor skandale. Jeg tror at spillerne kan danne sine forbund og legge de som tolererer russere til side. Det som skjer i tennisverdenen er i ferd med å gjøre de som prøver å oppføre seg anstendig til ofrene. Olje strømmer imidlertid gjennom rørledningen, og det berømte ordtaket til avdøde trener Janusz Wójcik, den berømte «cash, Misiu cash», er fortsatt den viktigste saken. Dette er uheldig og trist.

Og tror du at mangelen på et flagg og disse andre kvasi-restriksjonene vil gjøre at selv russerne i Wimbledon eller ved OL ikke blir lagt merke til?

Det tror jeg absolutt ikke. Det blir mange triste historier. Dette er selvfølgelig ikke den første slike skandale, for vi har hatt noen få av dem i anledning de olympiske leker eller store begivenheter, men jeg blir stadig mer overbevist om at alle disse olympiske ideene nettopp har kollapset, at dette er deres siste undergang.