«Garantert av staten, ville et suverent formuesfond tilby en pensjonisttilværelse til franskmennene uten å være avhengig av demografisk utvikling»

«Tillit oppnås i dråper og tapes i liter. » Dette er en formel som republikkens president og hans støttespillere kunne meditere på. Aviser og media, parlamentarikere og fagforeninger, arbeidere og pensjonister, hele samfunnet mister tilliten til den utøvende makten.

Og med god grunn kunngjorde regjeringen for første gang at ingen ny pensjonist som hadde jobbet hele karrieren med minstelønn, ville gå av med pensjon for mindre enn 1200 euro. Løftet ga plass til fortryllelse og en følelse av svik når realiteten til flaggskipstiltaket ble avslørt: Bare 20 000 nye pensjonister per år kunne endelig kreve det, ifølge Arbeidsdepartementet.

Uorden

På samme måte har vi vært vitne til et ikke navngitt rot mellom statsråder som kolliderer over spørsmålet om kvinners pensjoner. Noen innrømmet at de ville være i en ulempe når andre slo det døve øret til. Når det gjelder vanskelighetskriterier, demonstrerte republikkens president mangelen på hensyn han hadde til dem ved å fjerne dem i løpet av sin forrige femårsperiode.

Skaldet katt frykter kaldt vann! Hvorfor skal parlamentarikere stole på regjeringen og dens flertall, når disse har brutt tillitsbåndet med en stor del av franskmennene?

Les også: Artikkelen er reservert for våre abonnenter Pensjonsreformen: «Du knekker ryggen, nyrene, armene, alt! Men det regnes ikke som kjedelig arbeid! »

Endringen i pensjonsalderen fra 62 til 64 år gir sterke effekter for arbeidstakere som står opp tidlig og fra de er svært små. For det er franskmennene som begynte å jobbe ungt som må ta konsekvensene av denne reformen. I et intervju med forfatteren Roger Stéphane (1919-1994), André Malraux sa i sin tid om general de Gaulle «som trodde at Frankrike bare kunne bli Frankrike igjen på et felt der sosial rettferdighet ville eksistere». Det er dette kravet om sosial rettferdighet regningen svikter. Denne reformen er bare en annen «Sosial München»fordømt på den tiden av Philippe Séguin (1943-2010).

Våre eldre, hvis sysselsettingsgrad er en av de laveste i Europa (35,5 % i alderen 60-64), er hardt rammet av jobbusikkerhet og arbeidsledighet (en fjerdedel av de registrerte er over 50 år og de søker arbeid dobbelt så mye som lenge som unge). Disse fremtidige pensjonistene, arbeidsledige frem til pensjonisttilværelsen, slår seg faktisk ned i et «sekkesete» som vil senke inntekten deres nå og i fremtiden, siden disse årene med arbeidsledighet ikke vil bli tatt med i beregningen av pensjonisttilværelsen deres.

Du har 60,77 % av denne artikkelen igjen å lese. Følgende er kun for abonnenter.

Jakob Larsen

Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *