LES OGSÅ: Krig i Ukraina: et år med manikeisme og intellektuell svindel

For det første er det aggressorens arroganse. Vladimir Putin hadde ikke den krigen han ønsket. Den første offensiven halshugget ikke den ukrainske staten. Hun utslettet ikke den ukrainske hæren. Selv om russiske styrker nå okkuperer nesten en sjettedel av Ukraina, har de ingen regional hovedstad etter at Kherson ble forlatt. Selv om det er vanskelig å få pålitelige og objektive tall på tapene, ser ingen ut til å benekte at invasjonen kostet og fortsetter å koste russerne fryktelig dyrt.

Mesteren av Kreml var arrogant. Det må sies at invasjonen av Ukraina, den såkalte «spesielle operasjonen», er den første konvensjonelle krigen av denne størrelsesorden som Russland har ført på flere tiår. Allerede i 2008, under den russisk-georgiske krigen, var svakhetene til den russiske hæren tydelige. Selv om noen siden har blitt korrigert, kan ingen benekte Russlands dårlige prestasjoner. Vi ventet en blitzkrig: vi ser på skyttergravskrigføring.

Den med den sterkeste

Russisk arroganse er arrogansen til de sterke, av makt som alltid tror den er halo av fortiden eller som overvurderer vekten av tall. For hvis det er en klossethet typisk for intelligente mennesker, er det en arroganse typisk for store stater. Militærhistorien gir oss mange eksempler. I 1806 var prøysserne arrogante: de ville ha slipt sablene på trappene til den franske ambassaden i Berlin. Like etter ydmyket seirene på Jena og Auerstaedt dem. November 1939 lanserte den sovjetiske kolossen invasjonen av det beskjedne Finland. Men etter drøyt hundre dager med kamp, ​​da freden ble undertegnet i mars 1940, var ingen observatør imponert over den røde hærens store tap og beskjedne suksesser.

LES OGSÅ: «Hvorfor var vår likegyldighet til ukrainernes skjebne uunngåelig»

Machiavelli råder ikke prinsen til å skryte. Verken størrelsen på en hær eller teknologisk overlegenhet garanterer seier. Videre, hvis den florentinske forfatteren oppfordrer prinsen til å konsentrere seg om krigskunsten, er det fordi han godt kjenner tilfeldighetens rolle. Der » formue det er en forferdelig kraft som, som lynet, slår raskt ned. Hvis statsoverhodet må vie seg kropp og sjel til forberedelsen av krigen, er det for å kunne stoppe skjebnens slag. Den sterkes arroganse presser ham til å tro at han allerede har vunnet: han forbereder seg ikke på det verste og møter skjebnens slag med vanskeligheter.

europeisk arroganse

Men Ukraina er også åsted for en annen arroganse, den for smarte, teknokratiske eliter som vet lite om historien og spesielt historien om krigføring. Hvis ukrainerne er i ferd med å miste Bakhmout, er det også fordi vi svømmer i delirium i Brussel. Russerne kjemper for å erobre Ukraina fordi de overvurderte deres evne til å føre krig, de europeiske statene er hjelpeløse fordi de undervurderte viktigheten av krig. De førstnevnte ledes av en feilaktig visjon om historien, sistnevnte trodde de kunne gå utover dens tragiske dimensjon.

Arrogansen til Europas eliter går hånd i hånd med en form for naivitet. La oss huske noen fakta for å støtte beviset. 1. mars 2022, for nesten ett år siden, skrøt den franske økonomiministeren Bruno Lemaire av at Frankrike og EU kom til å føre en total økonomisk og finansiell krig for å kollapse den russiske økonomien. . Men den russiske økonomien har ikke kollapset. Faktisk, ifølge en helt fersk meningsmåling, er flertallet av russerne optimistiske angående økonomiens tilstand, og i alle regioner i landet er flertallet fornøyd med levestandarden.

LES OGSÅ: Jacques Sapir: «Russisk handel har gradvis kommet tilbake til nivået før sanksjonene»

Videre spår IMF, Det internasjonale pengefondet, at den russiske økonomien vil vokse i 2023. Hvordan kommer du til å tro at et land som Russland ville kapitulere for økonomiske sanksjoner når land som Cuba og Iran har vært under beleiring i flere tiår? Hvis Machiavelli anbefaler prinsen å studere kampanjene til de store lederne, er det fordi han mener at fortidens farer og vanskeligheter kan belyse nåtidens valg.

Løftene…

Imidlertid er det nettopp denne avvisningen av fortiden, denne overbevisningen testet av fakta, som har ført til at de europeiske herskende klassene har kantret. De samme menneskene som forteller oss at EU er essensielt, fordi nasjonalstater ikke lenger har noen vekt i dagens verden, ser ut til å tro at denne verden ikke er noe mer enn et enormt økonomisk marked. Kanskje den tyske eliten best legemliggjør denne arrogansen ved å fornekte historiens lærdom. På hvilke presedenser baserte de sitt resonnement om at man kunne sikre deres velstand og sikkerhet gjennom en overskuddsbalanse i handelsbalansen? De store kommersielle maktene sluttet aldri å bevæpne: Kartago, Venezia, De forente provinser, Storbritannia, etc.

Stilt overfor konvensjonell krigføring, stammer disse elitene og tramper. Ifølge de siste dataene er militærhjelpen som gis til Ukraina hovedsakelig amerikansk. USA ga eller lovet 46,6 milliarder dollar, mens europeiske institusjoner, samt Tyskland, Italia, Frankrike, Norge, Nederland, Polen og Storbritannia ga eller lovet 16,3 milliarder dollar. For å forsvare det europeiske kontinentet bidro europeerne bare med en fjerdedel av militærhjelpen. Holder vi oss til medlemslandene i EU – som Storbritannia ikke lenger er medlem av – faller vi til 18 % av militærhjelpen. Mens europeiske statsoverhoder roper til hverandre med lange taler om internasjonal lov og verdensorden, bidrar de til sammen med mindre enn en femtedel av den militære bistanden som haster sendt til ukrainerne.

teater med fatal hybris

Selv den lille bistanden som sendes avslører en mangel på forståelse for krigen. For ikke så lenge siden ble det med stor fanfare annonsert at tunge stridsvogner endelig skulle sendes til Ukraina. Nå lærer vi den triste virkeligheten. Noen europeiske land trekker seg tilbake, andre reduserer antall kjøretøy, atter andre har ikke spesifisert noen datoer. Mens vi blir fortalt om massakrer og krigsforbrytelser, mens vi blir fortalt at det som foregår er en kamp mellom sivilisasjoner, klarer ikke de europeiske statene å sende to bataljoner med nye tunge stridsvogner. Til informasjon snakker vi om seksti pansrede kjøretøy.

LES OGSÅ: Ukraina: «Det haster er å definere krigsmål»

Hva om vi kunne gå tilbake i tid til atten eller tjuefire måneder? Og hvis vi kunne snakket med europeiske statsoverhoder, europeiske journalister og akademikere, hvor mange ville ha funnet ideen om at Machiavelli måtte leses på nytt som merkelig? Hvor mange ville ha hånet hvis de hadde blitt fortalt at de europeiske «prinsene» var på feil spor, at det var nødvendig å forberede seg bedre på krig, fordi det på lang sikt er uunngåelig? I et år nå har Ukraina blitt åsted for fatal arroganse. Russerne betaler for arrogansen ved å ha trodd seg selv for sterke, for å ha overvurdert deres evne til å vinne krigen. Europeere betaler for arrogansen ved å ha trodd at de hadde lagt historien bak seg, for å unnslippe sin del av tragedien, og for å undervurdere viktigheten av å kunne føre krig godt. I løpet av denne tiden dreper vi og blir drept i Bakhmout.