6. mars^eDen norske sannhets- og forsoningskommisjon (TRC) arrangerte en bredere høring i Stortinget med representanter fra ulike deler av urfolk og nasjonale minoriteter, samene, kvener, skogfinner og norskfinner. Denne høringen faller sammen med de intense demonstrasjonene som fant sted i Oslo forrige uke, da samiske aktivister protesterte mot den norske forvaltningens åpenbare treghet i å følge opp dommen fra Høyesterett i en sak om et prosjekt vindmøller i et samisk reindriftsområde. . Samiske aktivister snakket om en tillitskrise. En krise som også var blant hovedbekymringene som ble uttrykt under høringen av Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Beslutningen om å etablere et TRC om assimileringspolitikk overfor samer, kvener og norskfinner (skogfinner ble lagt til listen like etter at kommisjonen tiltrådte), ble tatt av Stortinget våren 2018. I mandatet heter det at kommisjonen er pålagt å dokumentere historisk assimileringspolitikk, å undersøke konsekvensene av assimilering frem til i dag og å foreslå tiltak for å bidra til forsoning.

I løpet av de siste fem årene har kommisjonen forsket i arkiver, samlet inn vitnesbyrd og holdt møter med ulike deler av de berørte miljøene over hele landet. Høringen 6. mars var en del av sluttbehandlingen av TRCs sluttrapport, som skal leveres til Stortinget 1. juni.

Ta vare på språk og kultur

35 institusjoner, organisasjoner og foreninger som representerer ulike deler av det samiske, kvenske, skogfinnske og norske finnmiljøet svarte på invitasjonen til å delta i høringen. Sesjonen, som varte i 6 timer, ga hver delegat 5 minutter til å presentere et svar etter eget valg, med mulighet for også å sende inn en lengre skriftlig uttalelse. Alle de 12 medlemmene av kommisjonen var tilstede og kunne stille spørsmål for avklaring.

Kvenene, norskfinnene og skogfinnene ble anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge, da landet ratifiserte Det europeiske råds rammekonvensjon fra 1995 for beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998. En kvensk delegat viste imidlertid til behovet for at Norge skal anerkjenne kvenene. som et urfolk, på samme grunnlag som samene og forskjellig fra norskfinnene og skogfinnene.

Temaene og forslagene som er valgt av delegatene vitner om det faktum at, selv om de er forent under fanen av underkastelse til norsk assimileringspolitikk, utgjør samene, kvenene, skogfinnene og norskfinnene ulike samfunn med ulike historiske baner og derfor, ulike behov når det gjelder forsoning.

Innsats og problemstillinger knyttet til det samiske, kvenske og finske språkets overlevelse, og gjenopplivingen av det skogfinske språket var et gjennomgående tema som ble nevnt av flere representanter. Selv om retten til å bevare sine språk allerede er sikret ved lov i Norge, uttrykte mange representanter bekymring for at den praktiske gjennomføringen ofte henger langt etter loven.

Flere samiske representanter viet særlig oppmerksomhet til behovet for å sikre gjennomføringen av samiske rettigheter til land og naturressurser, som, selv om de er anerkjent som essensielle for å drive tradisjonell samisk levebrød, jevnlig er utsatt for press fra andre interesser som utvikling av grønt. infrastruktur, gruveprosjekter og turisme.

Representanter for finske skogsamfunn var bekymret for å få statlig støtte til etablering og vedlikehold av museer som dokumenterer og tar vare på skogfinnenes historie og kultur.

Forskjeller mellom minoriteter og samer ble av noen bemerket som behov for å løses med tanke på intern forsoning – både i samiske samfunn, mellom samer og kvener, og mellom kvener og norskfinner. Begrepet intern forsoning har også blitt brukt av Grønlands forsoningskommisjon (2014-17).

Arroganse og uvitenhet om norsk administrasjon

En bekymring så ut til å forene nesten alle delegatene: Klagen mot uvitenheten og noen ganger arrogansen til de norske administratorene, embetsmennene og byråkratene som stadig skaper store hindringer for samene, kvenene, skogfinnene og norskfinnene.

Rettighetene til samer, kvener, skogfinner og norskfinner er beskyttet av nasjonal og internasjonal lov vedtatt av Norge. Flere av representantene samlet under høringen nevnte imidlertid mangelen på automatisk implementering av disse rettighetene. En klage som gjaldt både statsforvaltningen og lokale kommuner og bydeler.

Flere representanter snakket om den dype uvitenheten eller den direkte arrogansen de var blitt konfrontert med da de forsøkte å hevde sine rettigheter, enten det gjaldt å etablere museer, sørge for at barna deres får opplæring på morsmålet eller fortsette tradisjonell reindrift.

Som flere representanter nevnte, vitner uvitenhet og arroganse om at mens fornorskningen retningslinjer ble formelt forlatt av Stortinget i 1963, ble fornorskningen oppgitt. Prosess av er fortsatt allestedsnærværende.

En rekke representanter snakket om følelsen av å hele tiden måtte kjempe for at rettighetene deres skal gjennomføres, noe som går ut over den psykiske helsen til alle grupper. Resultatet er en uttalt tillitskrise mellom urfolk, nasjonale minoriteter og staten.

Nylige samiske protester over Fosen-saken

Tillitskrisen var også en nøkkelfaktor i den såkalte Fosen-protesten som fant sted i Oslo, da samiske aktivister 23. februar møttes for å diskutere Fosen-saken.^rd sperret adgangen til Olje- og energidepartementet til å si opp en tilsynelatende endeløs byråkratisk prosedyre for å avgjøre hvordan den norske Høyesteretts dom i Fosen-saken skal gjennomføres, 500 dager etter at dommen ble returnert.

Fosen-saken gjaldt byggingen av vindparkene Storheia og Roan i Fosen-området i Trøndelag fylke, som ligger midt i et tradisjonelt samisk reindriftsområde. Norges vassdrags- og energidirektorat ga konsesjon for disse vindparkene allerede i 2010. De 11.^e oktober 2021 erklærte Høyesterett lisensen ugyldig, da den krenker retten til kultur for urbefolkningen i Fosenregionen i henhold til artikkel 27 i Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter. 27 i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Til tross for rettsavgjørelsen har vindturbinene fortsatt i drift til nå. Demonstrantene ønsket derfor å presse regjeringen til å ta en beslutning om hvordan de skal håndtere høyesterettsdommen. Fosen-protesten har fått navnet «Altas nye konflikt», og viser til protester som fant sted i Norge på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet over byggingen av et vannkraftverk ved Altaelva i Finnmark.

Det er viktige forskjeller. På 1980-tallet ble Høyesterett enig med regjeringen og byggingen ble fullført. Men konflikten har bidratt til å fremme samenes rettigheter i Norge, med sameloven i 1987, åpningen av Sametinget i 1989 og Finnmarksloven i 2005, som styrket samenes rettigheter til bruk av land og vann i Finnmark fylke, som milepæler. Norge ratifiserte også Den internasjonale arbeidsorganisasjonens konvensjon nr. 169 om rettighetene til urfolk og stammefolk i 1990. Ingenting av dette ville sannsynligvis ha skjedd uten Alta-konflikten.

Fosen-protestene signaliserer en tillitskrise mellom samene og den norske stat, ettersom noen nå føler de ikke kan stole på at regjeringen følger Høyesteretts dom om samiske rettigheter. Demonstrantene avsluttet protesten etter at den norske regjeringen ga ut en beklagelseserklæring, innrømmet at et vedvarende brudd på menneskerettighetene faktisk fant sted, og lovet å ta raske grep i saken.

Venter på den endelige rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen

Selv om den nåværende Sannhets- og forsoningskommisjonen, Alta-konflikten og Fosen-protesten ikke henger direkte sammen, vil den nylige protesten likevel ha implikasjoner for Sannhets- og forsoningskommisjonens suksess. Demonstrasjonen fra 23. februar til 2. mars fant et ekko i publikum 6. mars.

Tillitskrisen og behovet for å skape et nytt forhold mellom staten og samene, kvener, norskfinner og skogfinner var sentrale budskap for alle deler av delegatene som var tilstede på høringen. Dette nye forholdet må være basert på kunnskap om og aksept fra nordmenn av skadelig assimileringspolitikk, på rettferdighet mellom partene, på oppriktig og ærlig dialog og på automatisk gjennomføring av rettighetene som allerede er garantert av norsk lov.

TRC ble oppnevnt av Stortinget som en undersøkelseskommisjon, en handling tatt av Stortinget i sjeldne tilfeller, når Stortinget er enig i at en etterforskning av en sak er tvingende nødvendig. Denne statusen innebærer også at Stortinget ikke bare kan se bort fra TRCs funn, men er forpliktet til å behandle dens sluttrapport fra et politisk synspunkt.

Kommisjonens leder, Dagfinn Høybråten, har gjentatte ganger sagt at rapporten vil inneholde konklusjoner og anbefalinger som vil være vanskelig å akseptere for det norske samfunnet som helhet. Basert på det generelle budskapet fra høringen, er det sannsynlig at TRCs sluttrapport vil ta opp spørsmålet om tillitskrisen og måter å løse den på. I et tillitsbasert demokrati som Norge, som er avhengig av høy grad av tillit mellom borgere og stat, vil dette sannsynligvis skape en del kontroverser.