Stilt overfor stagnasjonen i hans situasjon og på grunn av forverringen av helsetilstanden hans, satte den iranske motstanderen Peyman Karimi mandag slutt på sultestreiken hans, som startet for tre uker siden foran hovedkvarteret til byrået FN for flyktninger. i Beirut.

Tjueto dager, men ikke et ord. Stilt overfor stillheten til kontoret til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som ser ut til å ha hendene bundet, og på grunn av forverringen av hans helsetilstand, satte den iranske motstanderen Peyman Karimi mandag slutt sultestreik. Ved å starte det for mer enn tre uker siden, ønsket han å presse på for å få bosetting utenfor Libanon, hvor han ikke lenger føler seg trygg.

Arrestert av General Security åtte måneder etter å ha demonstrert i Beirut mot det iranske regimet, har Peyman Karimi vært uten pass i mer enn to år, da hanhadde forklart på Her Beirut. Hans eneste mulighet for å få tilbake papirene: å gå til den iranske ambassaden hvor han vil bli deportert. En fare for flyktningen som står overfor trusler i opprinnelseslandet, spesielt på grunn av sin konvertering til kristendommen.

Kontaktet om ham ønsket UNHCR ikke å svare på spørsmålene våre, med henvisning til respekt for konfidensialiteten til filene som ble behandlet. Det kom også frem en grunn angående den medisinske oppfølgingen som angivelig ble gitt til sultestreikende og som han ikke hadde nytte av selv etter at helsetilstanden hans ble forverret. «Mandag morgen, etter tjueto dager, følte jeg meg ikke bra. Jeg kunne ikke stå opp lenger. Hodet mitt snurret», forklarer Peyman Karimi til Here Beirut. «Jeg spurte UNHCR om de hadde en lege eller om de kunne ringe meg en ambulanse, jeg ble fortalt at de hadde ringt det libanesiske Røde Kors, sier han. Men etter mer enn en times venting, fortsatt ingenting. En UNHCR-agent sa til meg at uansett, hvis jeg ikke følte meg bra, kunne jeg bare ringe en venn for å ta meg til sykehuset. sykehus. Jeg endte opp med å ringe det libanesiske Røde Kors selv.»

Så mye humanitært som politisk, hans sak er symptomatisk for et system der organisasjoner og foreninger gir pengene, noen ganger på grunn av mangel på autoritet eller midler, eller på grunn av umuligheten av å gjøre «sak til sak». Det er derfor vanskelig å vite hva som hindrer enkelte filer i å gå videre. Når det gjelder gjenbosettingen av Peyman Karimi, ser det ut til at UNHCR har hendene bundet, da det avhenger av mottakskriteriene til vertslandene. Selv om kona hans er norsk, virker ikke Norge, som ikke har kvoter beregnet på mottak av iranske flyktninger, disponert til å ønske det velkommen.

Kontaktet om Peyman Karimi, den norske ambassaden i Libanon, kjent med situasjonen, nektet å kommentere saken.