Før det franske lagets siste kamp i 2022 mot Norge er det klart at kvinnefotballen i Frankrike har opplevd en viss nedgang i utviklingen en stund. I motsetning til land som England og Italia hvor denne disiplinen blir stadig mer populær. Og dette av grunner som vi skal analysere.
Denne uken er det opp til det franske laget. Før Les Bleues fløy til Alicante og en siste kamp i 2022 mot Norge, ble det tradisjonelle medie-/spillermøtet arrangert på Clairefontaine. Vi var bare tre tilstede på to måter: L’Equipe og RMC Sport. Det som hadde vært en trend i mange måneder er uunngåelig. Frankrike klarte ikke å utnytte verdensmesterskapet sitt.
Sannheten er at med en medalje, eller til og med en tittel for Les Bleues i 2019, ville entusiasmen vært en helt annen. Siden 2019 har imidlertid ikke mye eller ikke nok skjedd. Det er sant at «3F» nylig opprettet en føderal kommisjon på høyt nivå for kvinnefotball, men mange D1-ledere lurer på hva dens virkelige bruk er og har ingen synlighet av arbeidet. Pre-treningsprinsippet på Clairefontaine er validert, samt konsolideringen av den føderale kontrakten, men Frankrike ser ut til å falle lenger og lenger bak sammenlignet med andre europamesterskap.
De andre mesterskapene er profesjonelle.
Italia, Spania, England, alle disse mesterskapene har blitt profesjonalisert med betydelige økonomiske ressurser. På tvers av kanalen har TV-rettighetene opplevd en enestående vekst de siste årene, noe som vil gjøre engelske klubber til tungvektere på det gamle kontinentet på mellomlang sikt. I Frankrike ønsker ikke Noël Le Graët å forlate kvinnefotballen i Professional Football League. Den eneste kyllingen fra D2 neste sesong vil se gunstige effekter innen minimum 2 år, og det samme vil returneringen av D3. Men i mellomtiden, hva gjør vi?
D1-stadionene er fortsatt like upopulære blant publikum. 684, 871, 907. Dette er deltakerne til tre kamper på den 7. dagen. I tillegg slo det tyske mesterskapet besøksrekorder med 119.000 tilskuere på like mange dager. Vi kan også nevne klassikeren Barça-Real på Camp Nou. Det er vi veldig langt unna i Frankrike… For det første fordi D1-klubbnummerstrukturene utgjør et problem. Stadioner som kun har plass til noen få hundre tilskuere på tribunen hvor kunngjøreren må bruke stillas for å kringkaste kampene. For ikke å snakke om heterogeniteten til plener mellom gress og syntetisk av mer eller mindre god kvalitet, som mange aktører klager over på grunn av mangel på klare spesifikasjoner i denne forbindelse.
En markedsføringskløft utvides
Da fordi det egentlig ikke har vært en global markedsføringspolicy på plass for å fremheve «D1»-produktet siden 2019. I alle fall ikke noe vesentlig sammenlignet med det som ble gjort før VM. Midtbanespiller Kenza Dali, som har spilt i England siden 2019, ser tydelig forskjellen: «Fotball i England er ikke iboende bedre, jeg vil ikke si at det egentlig er over det. Men hva er forskjellen i dag? Mellom Frankrike og England er det slik produktet er solgt. Jeg skrur på TV-en, jeg ser en Arsenal-Manchester United-kamp på Emirates, måten den er skutt på, kameravinklene, lysene, selve stadion, alt utfolder seg.»
«I morgen skal du filme en PSG-kamp for menn, du setter et kamera på et stadion midt i «ingensteds», veldig lavt lys, det kommer ikke til å bli bra fotball. Jentene er de samme. Det er mye bedre å gjøre .» når det gjelder markedsføring. I dag, et lag selv på sosiale medier hvis vi tar et lag som Lyon, åtte ganger europamester, er det mye å gjøre. Og du tar et lag som Chelsea, de har overgått oss i Frankrike. I dag har de falt på etterskudd med markedsplanen.»
Verifisering med tallene: OLs Twitter-konto ble opprettet i 2011 og har 110 000 følgere. Chelsea-kontoen ble opprettet samme år, og følges av mer enn 711 000 mennesker. I Italia har Juventus 140 000 abonnenter på halvparten av sin eksistensperiode. Målvakten Pauline Peyraud-Magnin, bosatt i Juventus siden 2021, ble positivt overrasket over den transalpine entusiasmen for kvinnefotball og kampene som tilbys på de store stadionene akkurat som herrenes: «Vi vil ta en tendens til denne utviklingen, for å få «Vi spiller i de store stadionene. Klubbene gjør mange ting for denne kvinnefotballen. De følger oss mye, vi gjør mye utveksling mellom gutter og jenter. Folk følger oss i Torino, de er veldig interessert i fotball. Dette har aldri skjedd meg før.»
Blanke kort fra Azul, klubber i trøbbel i Europa
Til slutt, for å skape galskap, trenger du sterke lokomotiver. På landslagssiden har Frankrike nok en gang feilet i jakten på sin første store EM-tittel denne sommeren, den andre fiaskoen på rad for Corinne Deacon. Unge jenter må også skape idoler for seg selv ved å se dem på stadion. Det er også her et problem oppstår. FFF har bestemt seg for å velge stadioner på «menneskelig størrelse» for å sikre at de blir fylte. Tvert imot, andre land som England, som fyller Wembley (60 000 billetter solgt på få dager til Finalissima) for deres valg. Siden Corinne Deacon tok over i august 2017, har det franske laget spilt mer enn tretti hjemmekamper. Les Bleues har aldri spilt i Lyon, Montpellier, Paris eller Toulouse. Siden VM har de kun krysset Loire til Bordeaux én gang.
Og på klubbsiden har Lyon dominert Europa de siste ti årene, og Paris har hatt et utmerket løp, men det er klart at det er en snuoperasjon denne sesongen i Champions League. Og ikke til fordel for tricolorene med en mer enn komplisert start på gruppespillet (uten seire på to dager): «Vi står helt klart stillestående. Fordelen vi hadde før er ikke lenger i det hele tatt. De andre mesterskapene går videre, fremgang, vi har problemer med å få folk til å komme, fylle stadionene, på medienivå har vi mange problemer, vi burde virkelig få slutt på alt dette fordi vi er i ferd med å ta en høy fart gjennom andre europeiske land, det er trist», innrømmer parisiske Elisa av Almeida. I mangel av en fransk representant i kvartfinalen, ville det bare være andre gang på ti år, igjen et tegn.
Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd