I april 2019 presenterte EU-kommisjonen et direktiv om balanse mellom arbeid og privatliv. Initiativet inneholder ikke-lovgivende tiltak for å støtte felles mål: legge til rette for muligheter for å kombinere yrkesliv med familieliv gjennom permisjonssystemer, pensjoner og fleksible løsninger på jobben, fremme delt foreldrepermisjon på en balansert måte mellom begge kjønn og, til slutt, styrke likestilling mellom menn og kvinner på arbeidsmarkedet.

Norge er allerede et av landene som respekterer mest likestilling i arbeidslivet. Med bare 5 % færre aktive kvinner enn menn på det norske arbeidsmarkedet, er lønnsforskjellen en av de laveste i verden.

På 1950- og begynnelsen av 1960-tallet i Norge representerte husmoren et ideal. Siden tidlig på 1970-tallet har landet imidlertid gått fra 44 % til 76 % av aktive kvinner på arbeidsmarkedet mellom 15 og 64 år. Det er flere årsaker til denne utviklingen: Antallet yrkesaktive kvinner økte i en tid med økende etterspørsel etter arbeidskraft, samtidig så deres utdanningsnivå en merkbar økning. For det andre ble kvinners sysselsetting tilrettelagt av et omfattende system med foreldrepenger. Etter å ha etablert flere systemer som legger til rette for muligheter for å kombinere yrkes- og familieliv, er Norge i en situasjon hvor 90 % av fedre og 81 % av mødre er i arbeid. Siden 2008 har dessuten antall mødre som jobber heltid økt i Norge, med en andel på nesten 70 % i 2018.[1].

Feminiseringen av arbeidsstyrken fra 1972 til i dag har hatt «en avgjørende betydning for Norges økonomiske vekst», sa kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande i 2019.[2]. Dette er observasjonen av dronning Sonja, under sin tale i Jordan tidlig i mars 2020: «Kvinners deltakelse på arbeidsmarkedet har hatt en mer avgjørende betydning for norsk økonomi enn nasjonalinntekt fra oljesektoren og gass. . »

Foreldrepermisjon i Norge: 49 uker fordelt på begge foreldrene[3]

Alle foreldre som bor i Norge har rett til foreldrepermisjon, uavhengig av yrkesstatus (CDD, CDI, avløser eller midlertidig). «Full permisjon» tilbys foreldre som har jobbet i minst seks måneder av de siste ti månedene. Det foreslås enten 49 ukers foreldrepermisjon for begge foreldre med en dekningsgrad på 100 % av lønnen; det vil si en foreldrepermisjon på 59 uker med en dekningsgrad på 80 % av lønn. Foreldrepermisjon i Norge kalles «lik» og «progressiv» i den forstand at den veksles og deles mellom de to foreldrene, etter følgende prinsipper:

• Fødselspermisjon (forbeholdt mødre) på 15 uker med 100 % dekning av foreldrepengene. Godtar vi en dekningsgrad på 80 % av foreldrepengene er permisjonen 19 uker. I tillegg til denne «mødrekvoten» vil mor også ha 3 uker før forventet leveringsdato.
• Fedrepermisjon (forbeholdt fedre) på 15 uker med dekningsgrad på 100 % av foreldrepengene. Denne «foreldrekvoten» ble innført i 1993 og har utviklet seg betydelig fra 4 til 15 uker i dag. Permisjonen er, som mors, 19 uker dersom vi godtar en dekningsgrad på 80 % av lønnen. I denne perioden er det ikke nødvendig for mor å være aktiv. Fedrepermisjon kan tas ut fra 7 uker etter fødselen av barnet, eller senere. Den kan også deles. Antall fedre i pappapermisjon har økt både i mengde og varighet siden implementeringen[4]: I dag nyter 70,6 % av fedre pappapermisjon (mot 60 % i 2008).
• I tillegg tilbys foreldre en «felleslisens» som vil strekke seg over en periode på 49 uker. Denne perioden er 16 uker med 100 % av lønn eller 18 uker med 80 % av lønn. I motsetning til pappapermisjon er det nødvendig at den ene av de to foreldrene er aktiv (lønnet arbeid, studier eller opplæring) mens den andre forblir i permisjon med barnet.

Du skal vite at i Norge er barnehageplasser åpne når barnet fyller ett år. Derfor er det opp til foreldrene å ta seg av ham det første året.

280 000 barn i subsidiert barnehage

Den viktige barnehagereformen (“Barnehagereformen”) ble innført i Norge i 2002, og samlet politiske partier rundt en tverrpolitisk konsensus: finansiering og organisering av den offentlige barnehagesektoren. Deretter, i 2003, ble «Barnehageforliket» undertegnet, som slår fast at alle familier har rett til å få plass i barnehage for sitt barn fra ett år. Videre har offentlige og private barnehager nytte av samme behandling. Det er også innført en makspris for barnehageplass, som garanterer de samme mulighetene for familier fra alle sosiale kategorier til sammen.

I 2018 tok norske barnehager imot 278.578 barn. I dag er 9 av 10 barn i alderen 1 til 5 år i barnehage[5]. Barnehagen, organisert hovedsakelig på kommunalt nivå, men også subsidiert av staten, utgjør en viktig del av det norske utdanningssystemet. I tillegg stilles det til disposisjon et ekstra mottakssystem for familier i en prekær situasjon for å styrke deres muligheter for integrering i arbeidsmarkedet.[6].

Fleksibilitet i arbeidslivet: Fjernarbeid og tidsfleksibilitet

Takket være fremveksten av digitale teknologier og generelt informasjons- og kommunikasjonsteknologier, er det nå mulig i et økende antall profesjonelle aktiviteter å organisere fjernarbeid, det vil si eksternt. utenfor stedet hvor resultatet av arbeidet forventes. Dette fører blant annet til større fleksibilitet i arbeidstidsfordelingen. [7].

En revisjon av loven om sikkerhet og arbeidsforhold vedtatt i 2006 gir således norske arbeidstakere større fleksibilitet i organiseringen av arbeidstiden, så lenge dette ikke representerer en vesentlig ulempe for arbeidsgiver. Hovedmålet med dette tiltaket er å legge til rette for balansen mellom familieliv og yrkesliv.

[1] https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/far-jobber-mindre-mor-jobber-mer

[2] https://regjeringen.no/no/aktuelt/likestillingspolitisk-redegjorelse-2019/id2643307

[3] https://familie.nav.no/om-foreldrepenger

[4] https://www.ssb.no/befolkning/faktaside/likestilling

[5] https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/tema/utdanningsspeilet-2019/barnehage/

[6] Ibid

[7] https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/arbeid-mellom-klokken-21.00-og-23.00/id2547124/