Deres Kongelige Høyheter,
Mine damer og herrer,

Det er en stor glede for dronningen og meg å ønske storhertug Henrik og storhertuginne Maria Theresa velkommen til Norge og Slottet. Vi ser frem til dette besøket, og jeg er stolt av mine familiebånd til den luxembourgske familien. Storhertug Henrys mor, Joséphine-Charlotte, var faktisk min kusine. Storhertugen og min sønn kronprinsen er derfor søskenbarn.

Dronningen og jeg har gode minner fra vårt statsbesøk i Luxembourg, selv om det har gått femten år siden den gang. På den tiden, i 1996, ble vi ønsket velkommen av storhertugens far og mor, storhertug John og storhertuginne Josephine-Carlotta. Spesielt besøkte vi den sjarmerende hovedstaden i landet ditt og mange andre fantastiske steder.

Deres Kongelige Høyheter,

Fortid, nåtid og fremtid knytter nære bånd mellom våre to familier og våre to nasjoner.

Våre to land ble av de europeiske stormaktene ansett som små land. Våre grenser og uavhengighet har noen ganger blitt ofret i konflikter mellom mektigere land. De eldste blant oss, i Luxembourg som i Norge, husker fortsatt årene med okkupasjon og motstand. I likhet med mine foreldre, min bestefar Haakon VII og den norske regjeringen, tilbrakte storhertugens far, hans foreldre og den luxembourgske regjeringen flere år i eksil for å fortsette kampen mot okkupasjon og tyranni. Storhertugens familie, som min, kjempet for å gjenvinne friheten: min far som forsvarssjef og storhertugens far som deltok i landgangene i Normandie og kampene i Nord-Frankrike.

Disse erfaringene lærte oss å sette pris på frihet og uavhengighet. Som den norske dikteren Nordahl Grieg formaner: «Du som lever, bevar freden vi har sett i døden!»

Etter den siste krigen var det naturlig for våre to land å bidra til å etablere strukturer som er i stand til å konsolidere den nyvunne freden. Luxembourg og Norge er derfor blant grunnleggerne av NATO i 1949, en allianse som har gjort det mulig for oss å garantere fred i medlemslandene i mer enn seksti år og vise solidaritet. Vi har også bidratt til internasjonale operasjoner i regi av den nordatlantiske alliansen.

Våre to land samarbeider også innenfor rammen av internasjonale organisasjoner. Vi vet at respekt for folkeretten og internasjonale traktater er en vesentlig betingelse for fred, demokrati og utvikling. Vi bygger på de samme verdiene og har samme visjon om likestilling, integrering og utvikling. På denne måten er ikke landene våre små land lenger. Vår styrke ligger i vårt felles bidrag til å løse felles utfordringer. Slik samarbeider vi innenfor rammen av Europarådet, men også innenfor Det europeiske økonomiske fellesskap og Schengen-området.

EU-organene er lokalisert i Luxembourg. Dette er også tilfelle for EFTA-domstolen, som representerer Norges ankerpunkt for forholdet til EU.

Luxembourg og Norge er bærebjelker i FN. Sammen deltar vi i FNs fredsbevarende operasjoner. Vi har valgt parallelle veier og vår kamp mot global fattigdom er basert på de samme verdiene. Rikdommen per innbygger i våre land er en av de høyeste i verden. Og vi bestemte oss begge for å bruke det til å hjelpe mindre heldige befolkninger. Forverrede levekår etter kriger, dårlig styresett og klimaendringer driver flyktningstrømmene og forverrer fattigdommen. Vår innsats er sterkt nødvendig både i Europa og andre steder.

Deres Kongelige Høyheter,

Luxembourg har produsert store europeiske politikere som spilte en viktig rolle i å skape de politiske strukturene i Europa etter krigen, fra Det europeiske kull- og stålfellesskapet til EU.

Nordmenn elsker sport, spesielt vintersport. Luxembourgs største vinteridrettsutøver var utvilsomt Marc Girardelli. Denne allsidige atleten vant verdenscupen i alpint fem ganger og var et forbilde for våre alpinløpere. Navnet hans er kjent for mange nordmenn. Mange nordmenn forbinder sitt lands navn med en populær radiostasjon: Radio Luxembourg, generelt kjent i Norge som Radio Lux. Mange av mine landsmenn tilbrakte timer ved pultene sine, langt på natt, og hørte på populærmusikk og nye hits mens de ble utgitt, og uten tvil ble mange føtter forslått av å danse i lange perioder til denne musikken.

Luxembourgere har også satt varige spor i Norge. Dermed var den katolske biskopen Johannes Olav Fallize fra Bettlingen/Harlingen. Han var den første katolske biskopen bosatt i Norge etter reformasjonen og spilte en ledende rolle i veldedige og sosiale aktiviteter. Han bygde skoler og sykehus og ledet den katolske kirke i Norge i mer enn et kvart århundre, fram til 1922.

En annen eminent luxembourger var en offiser i tjeneste for kongeriket Danmark og Norge. Gaspard de Cicignon, opprinnelig fra Oberwampach, gikk i tjeneste hos kong Fredrik III i 1657 og tok kommandoen over festningen Bergenhus. Han var ekspert på bygging av festninger. Takket være sin iherdige innsats kunne han reparere Sverresborg festning i Bergen for å motstå angrepet fra den engelske flåten i 1665.

Om to dager reiser vi til Norges tidligere hovedstad Trondheim. Etter at byen brant i 1681, satte Cicignon sitt preg på byens byplanlegging. Han bygde Kristiansten festning og skapte bredere gater, lenge før Hausmanns Paris.

Og nå vil jeg bringe en skål for Deres Kongelige Høyheter, for befolkningen i Luxembourg, for fremtiden til deres land og for samarbeidet mellom våre to nasjoner.