Det er nok av utrettelige lokale kritikere, misunnelige østeuropeiske typer og harme sjeler fra muslimske land som avslører Norge som et smuldrende Soria Moria-slott. (Tidligere ble denne rollen spilt av sjalu katolikker fra Sør-Europa, som brukte selvmordsstatistikk som bevis på at velferdsstaten likevel ikke var så sunn.) (…) Listen over norske plager er lang: rasediskriminering, hastverket til kulturell utnyttelse (Janteloven), tvilsomme investeringer i korrupte diktaturer og en patetisk kort liste over prestasjoner innen klimapolitikken. Noen er virkelig selvbedragende her.

Men hvem? Er nordmenn fiksert på obligatorisk lykke? Eller kanskje for kritiske medier som tjener penger på å avsløre nasjonale laster? Eller kanskje den evig surmulende delen av det norske «privilegiet» er vant til å finne feil på alt? (…)

Som knitring i smult

Norges tilstand fremstår som håpløs, men ikke alvorlig. Det er ikke alvorlig, for de fleste hvite nordmenn lever som Gud bor bak komfyren, punktum. Og fordi – i internasjonal sammenheng – til og med teleselskapet Telenor, anklaget for korrupsjon og dømt for ære og tro, viser seg å være et av de mest samfunnsansvarlige selskapene i verden (sic!). (…)

Den norske drømmen er ikke nødvendigvis en fantasi. Som andre myter er det en didaktisk historie – ikke om hva vi er, men om hva vi ønsker å være. Så det spiller ingen rolle at Norge brukte dobbelt så mye penger på å kjempe mot krigen som på fred i Afghanistan. Ikke bry deg om norske bistandseksperters forbløffende tabber eller tabber fra norske fredsbevarende oppdrag i Sri Lanka eller Bangladesh. Det nasjonale ønsket om å se Norge som legemliggjørelsen av alt som er best – det vil si fred, menneskerettigheter, bærekraftig utvikling og demokrati – er så utbredt og dypt at nordmenn har blitt tvunget til å bli verdens største eksportør av godhet som universalvare. for alle.

Jeg vil imidlertid si at noe av den perverse sjarmen som Norge har i den postmoderne verden skyldes en spesiell kulturell schizofreni. Vel, den dag i dag står det to mytiske «Norge» overfor hverandre: det ene, fattige, men smarte – en stolt nasjon av bønder og fiskere, trofast mot tradisjonene for likhet og solidaritet, styrt av «bondefornuft» – kolliderer med en ny en, viet til Mammon-kulten, dominert av pirajaer fra finansmarkedet, grådighet og egoisme i en enestående skala. (Ikke rart det var Thorstein Veblen, en norsk sosiolog som arbeidet i Amerika på begynnelsen av 1800- og 1900-tallet, som introduserte begrepet iøynefallende konsum i vitenskapen!) Dagens Norge er et rikt-fattig land: et sted som drukner i luksus, men å dyrke den jomfruelige underbevisstheten til stakkars tømmerhoggere og fiskere. Som Picasso sa: «Jeg drømmer om å være en fattigmann med mye penger.» I den offentlige debatten om den norske kapitalismens utskeielser (hovedsakelig i avisen «Klassekampen») gjenspeiles permanent moralsk forargelse i offentlig anger over reelle og innbilte overgrep begått av økonomiske eller militære bonzoer. Det er nok å nevne den omfattende fordømmelsen av StatoilHydro da det viste seg at de investerer i kanadiske prosjekter som dreper miljøet, eller forargelsen som oppsto da ansettelse av barn hos Telenors underleverandører i Bangladesh ble avslørt, eller skandalen rundt de ublu lønningene og bonusene. overøst direktører i store selskaper. Alle disse reaksjonene ga uttrykk for én ting: at kapitalisme og militære operasjoner må ha en viss moralsk støtte. Norske kapitalister skal visstnok være skikkelige «self-made men», og hvis de vil leve som herrer – bør de gjøre det i utlandet, helst i London (hvor de allerede har kjøpt halvparten av byen). Når de noen ganger havner bak lås og slå for en liten bot, kjøper de umiddelbart pizza til sine medfanger for å vise at de er «fra folket» (saken til milliardær Kjell Inge Rokke). Selv norske jagerpiloter skal være «hyggelige og høflige». Ikke for å bombe folk, men for å «bidra til nasjonal sikkerhet». Hvorfor? Fordi Norge ønsker å være det det var da det ville være det det er nå. Og fordi «vennlighet er et typisk norsk trekk» (det er typisk norsk a vare god ) – som Gro Harlem Brundtland, tidligere statsminister fra det sosialdemokratiske Norges Arbeiderparti, sa det. Denne berømte definisjonen av nasjonal kultur og identitet – selv om den ble fullstendig latterliggjort av kyniske eliter – satt fast i det kollektive minnet som knitring i smult. ©?

Utdrag fra Nina Witoszeks bok «The best country in the world. Pamphlet», oversatt av Mariusz Kalinowski, som ble utgitt for en uke siden av Wydawnictwo Czarne. Forfatteren, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo og «besøkende professor» ved Stanford, har vært bosatt i Irland og Norge siden 1980-tallet. Hun kombinerer skriving, inkludert å skrive romaner og filmmanus (som Nina Fitzpatrick), med vitenskapelig arbeid og journalistisk aktivitet. Han deltar på symposier om humanisme og økologi. I den norske bloggosfæren har han ivrige støttespillere og harde motstandere.