Tidligere svensk visestatsminister Mona Sahlin ble hyllet for sitt arbeid som nasjonal koordinator for forebygging av «voldelig ekstremisme». Før det går av stabelen. Ved to anledninger hadde han i det stille utarbeidet en feil lønnsattest for en av sine tidligere livvakter, som var blitt hans undersekretær. Mannen mottok tilsvarende 4600 euro brutto per måned, betalt av staten (nesten halvparten netto). Mona Sahlin bekreftet at hun faktisk tjente 12 800 euro brutto. Med disse dokumentene klarte interessenten å overbevise seg selv om at han hadde midler til å kjøpe på kreditt en luksuriøs villa i Stockholms skjærgård, samt en sportscabriolet.

Informasjonen ble avslørt 4. mai av tabloiden «Expressen», kort tid etter at en aktor åpnet en foreløpig etterforskning. Samme ettermiddag meldte Mona Sahlin at hun slutter i stillingen. «Det som skjedde er uheldig, selvfølgelig, det er ikke bra i det hele tatt», forkynte den sosialdemokratiske statsministeren, Stefan Löfven. Ifølge lederskribentene har denne femti år gamle kvinnen enda færre formildende omstendigheter, siden hun allerede tidligere hadde vist likegyldighet. Den gamle «Toblerone-skandalen», sjokoladeplater og andre babybleier betalt med et firmakredittkort, det var henne. Mona Sahlin, daværende visestatsminister, hadde allerede måttet gå av. Saken, som skjedde i 1995, overrasket utenfor kongeriket på grunn av det tilsynelatende gapet mellom de påståtte hendelsene og deres konsekvenser. Det er riktig at det totalt var tilsvarende 5.681 euro, som lederen i mellomtiden hadde refundert.

Dette er fordi vi i de nordiske landene ikke spøker med frihetene som de som inntar en offisiell stilling, betalt av staten, tar. «I offentlig sektor forvalter vi skattebetalernes penger. Derfor forventer befolkningen upåklagelig etisk oppførsel, enda mer enn fra direktørene i private selskaper.»observerer Joakim Sandberg, en forsker ved Universitetet i Gøteborg (Sverige) som jobber med koblingene mellom moral, økonomi og politisk filosofi.

«I våre små samfunn observerer vi hverandre blant naboer»

Forventningene er enda høyere i denne nordlige regionen, siden skattene fortsatt er en av de høyeste i OECD-området. Dette er arven etter en modell, unnfanget i en tid med triumferende sosialdemokrati, basert på en pakt: «Vi gir fra oss en viktig del av inntekten vår til fordel for samfunnet», i bytte mot tilgang til velferdsstaten finansiert på denne måten, bemerket pastor Annika Borg, doktor i teologi, nylig, sitert av et protestantisk magasin. I denne sammenheng forsvinner neppe det minste privilegium, den minste naturalfordel, oppnådd eller gitt av en person som jobber for staten, så snart dets eksistens blir avslørt for offentligheten… Det er viktig å straffe de som glem dette prinsippet, med straff for å undergrave dagens system.

Dermed måtte to svenske statsråder, nyutnevnt i 2006 i den nye sentrum-høyre-regjeringen, trekke seg fra sine marokkanere. Årsaker: manglende betaling av fjernsynslisenser (i seksten år for en av dem) og bruk av barnevakter betalt under bordet. I Bergen, Norges andre by, bestemte ordføreren seg for å avbryte hennes politiske karriere ved å takke ja til et 48-timers cruise ombord på et havskip hun var gudmor for. Deretter en tredagers tur til Venezia betalt av skipsrederen, som han lobbet for i kulissene. Rettssaken hans vil finne sted til høsten. I Danmark, hvor korrupsjonssaker er sjeldne, ble borgermesteren i en liten by dømt til seks måneders fengsel og 120 timers samfunnsstraff for å ha samlet inn en falsk faktura verdt 6.700 euro. Enkelte skandaler med politifolk har også svekket tilliten som nordmenn generelt setter til dette yrket.

«I våre små samfunn, mer enn i store land, ser vi oss selv blant naboer… En mistenkelig levestandard (mer vedvarende forbruk enn vanlig, luksusprodukter) er lett identifiserbar og kan rapporteres» til skattekontoret, sier Helge Hveem, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. I ditt land har enhver borger eller media, forresten, rett til å vite hvor mye en nabo, eller en kjent personlighet, erklærte som skattepliktig inntekt, beløpet for deres personlige formue og skattene som er betalt. En tradisjon som går tilbake til 1863, uten sidestykke selv i Skandinavia, og videreført i åpenhetens navn. For hvorfor gå tilbake til det hvis vi ikke har noe å bebreide oss selv for? Dette nordiske moralske grunnlaget, en subtil cocktail av gjensidig tillit, protestantisk strenghet, en følelse av borgerplikt (deltakelsestallene ved valg er generelt høye), åpen egalitarisme og frykt for hva folk vil si, gjør at disse landene kan skille seg ut. De oppnår de første plassene i rangeringen, utarbeidet hvert år av NGO Transparency International, på graden av «oppfatning av korrupsjon» over hele verden. I 2015 utgjorde Danmark, Finland og Sverige trifektaen av minst berørte nasjoner, med Norge på femteplass.

La oss imidlertid ikke tro at denne geografiske blokken har en ufeilbarlig dyd. «Det ser ut til at det er korrupsjon i offentlig sektor, men ikke mye, og enda mindre hvis vi sammenligner med andre land.», forklarte i fjor presidenten for den danske seksjonen for Transparency, Knud Gotfredsen. Som ofte er tilfellet i tynt befolkede land hvis økonomiske og/eller politiske ledere har kjent hverandre i lang tid, er det umulig å unngå kumpanisme eller utveksling av tjenester. Så lenge denne praksisen utøves med måtehold og takt… Når det gjelder finansieringen av politiske partier, har den vært ugjennomsiktig en stund (spesielt i Finland), som i nesten hele Europa.

Når det gjelder skattebetalende borgere, har erfaring vist at de heller ikke er immune mot fristelser. For ikke å nevne de store formuene som ble eksilert til mer klare himmelstrøk. «Ønsket om å unndra skatt varierer i henhold til skattesatsene», forklarer Joacim Olsson, president i det svenske skattebetalerforbundet. Når de mener at staten er desidert for grådig, som på 1980- og 1990-tallet, «de tyr mer til svart arbeid». Men når den eller den skatten er redusert, eller til og med eliminert (som formuesskatten, i 2007), «Tilliten til skatter gjenvinnes». I 2012 klaget bare 22 % av svenske skattebetalere til skattemyndighetene, mot 46 % ti år tidligere, legger Joacim Olsson til. De ser for seg en gjenoppblomstring av hemmelig arbeid, på grunn av politikken som sosialdemokratene har fulgt siden de kom tilbake til makten høsten 2014. For å forhindre en annen type svindel, ansett som mer alvorlig, har de nordiske myndighetene forent sine midler og sin kapasitet for overtalelse . . Fra og med 2006 forhandlet de fram avtaler om informasjonsutveksling med ulike skatteparadiser og andre territorier som ga et skattehull. Fire år senere anslo det svenske skatteverket at gjennomsnittlig 4,9 milliarder euro fortsatte å forsvinne hvert år. «på grunn av internasjonale transaksjoner». Eller en tredjedel av tapene registrert av rikets skattemyndigheter. Imidlertid oppmuntret den samordnede offensiven mange skattebetalere til å regularisere situasjonen gjennom et amnesti. Ifølge det norske finanspolitiet har andre angrende meldt seg siden avsløringen, i april, av «Panama Papers», det settet med konfidensielle dokumenter lekket til media som avdekker skatteunndragelse i global skala. For overraskende nok er også Norden, enkeltpersoner og bedrifter, bekymret… Fra mottakernes side, men også for mellommennene.

Uoverensstemmelse mellom erklærte prinsipper og praksis.

De store lokale bankene (Nordea, i Stockholm, DNB, som har den norske stat som hovedaksjonær, eller den danske banken Jyske) måtte innrømme at det i dette tilfellet var et gap mellom de gode prinsippene som er fremsatt og praksis. Her og der har det vært oppfordringer om å boikotte disse etablissementene eller til og med å gå av tjenestemenn. «Bankene, som hadde fått offentlig støtte under finanskrisen, fratar statene inntekter ved å bidra til skatteunndragelse: hvis dette ikke er en dobbeltmoral …» hånet Knud Gotfredsen (Transparency) i april i dansk presse.

I tillegg til disse avsløringene kommer de mer eller mindre nylige sakene om millioner av dollar i bestikkelser betalt av store nordiske selskaper, gjennom datterselskaper eller joint ventures. Ikke i selve regionen, men i fjerne land (Usbekistan, Angola, etc.) hvor denne praksisen selvfølgelig er vanlig. Nok en gang er det faktum at flere av disse selskapene – og ikke minst: Statoil (Norge), telefonoperatørene Telia Company (Sverige-Finland) og Telenor (Norge) mv. – er delvis kontrollert av de nordiske statene, noe som gjør saken enda mer pinlig for opinionen. Forfekter ikke disse statene eksemplarisk oppførsel i sine land? Siden har det blitt gjort en del rengjøring. En administrerende direktør i Telia gikk av (2013), samt to ledere i Telenor (slutten av april). Et stortingsutvalg krever ansvarlighet.

I tillegg ble det begått ulike avvik fra ledere i andre nordiske selskaper, disse helt private: familiereiser betalt av selskapet, eiendomstransaksjoner utført med klienter for private formål mv. Nok en gang, gode intensjoner tåler ikke alltid faktaprøven. Stilt overfor dette helhetsbildet som er mørkere enn annonsert, ifølge Helena Sundén, generalsekretær for det svenske instituttet mot korrupsjon, «en klar risiko for at innbyggerne slutter å stole på systemet og ikke lenger ser hvorfor de vil respektere reglene som skal være i kraft».