På slutten av 1950-tallet var det få som trodde på olje- og gassrikdommen på norskekysten. Vi visste lite om oljeindustriens betydning for norsk økonomi da de første produksjonskonsesjonene ble gitt på midten av 1960-tallet. 50 år senere er denne næringen den viktigste i Norge, både når det gjelder inntekter til statskassen, investeringer og bidrag til verdiskaping.

I et brev til Utenriksdepartementet av februar 1958 Norges Geologiske Undersøkelse skrev: «Du kan se bort fra muligheten for at kull, olje eller svovel vil dukke opp på kontinentalsokkelen langs norskekysten.»

Hendelsen som åpnet folks øyne for muligheten for hydrokarboner i Nordsjøen, var funnet av nederlandsk gass i Groningen i 1959. Funnet vakte entusiasme i en del av verden der energiforbruket i stor grad var avhengig av kull og importert olje. Etter å ha ønsket å finne mer, ble oppmerksomheten rettet mot Nordsjøen. Norske geologiske undersøkelser var negative for olje- og gassforekomster, men dette kunne ikke stoppe entusiasmen etter funn av gass i Nederland.

Tilbudet var $160 000 per måned

I oktober 1962 sendte Phillips Petroleum et brev til norske myndigheter hvor han søkte tillatelse til å utforske Nordsjøen. Selskapet ønsket å få konsesjon for de delene av Nordsjøen som ligger på norsk territorium og trolig vil ligge under norsk sokkel. Tilbudet var $160 000 per måned. Tilbudet ble oppfattet som et forsøk på å oppnå enerett. Myndighetene kunne ikke overlate hele sokkelen til selskapet. Hvis landet skulle åpnes for leting, måtte flere selskaper inn.

I mai 1963 erklærte regjeringen Gerhardsen norsk suverenitet over norsk kontinentalsokkel. Den nye loven slo fast at staten eide landet og bare kongen (regjeringen) kunne utstede lete- og gruvetillatelser. Samme år fikk bedrifter mulighet til å gjennomføre forberedende forskning. Tillatelsene omfattet blant annet: rett til seismiske undersøkelser, men ikke til å bore.

Inndeling av kontinentalsokkelen med Danmark og Storbritannia

Selv om Norge har erklært suverenitet over store havområder, gjenstår det viktige spørsmål å løse om delingen av kontinentalsokkelen. Disse spørsmålene som krever avtale ble hovedsakelig utført med Danmark og Storbritannia. Avtalen om deling av kontinentalsokkelen etter medianlinjeprinsippet ble inngått i mars 1965. Første konsesjonsrunde ble kunngjort 13. april 1965. Det ble gitt 22 gruvekonsesjoner for 78 blokker til oljeselskaper eller konsern. Gruvekonsesjoner ga enerett til å prospektere, bore og utvinne innenfor konsesjonsområdet. Den første letebrønnen ble boret sommeren 1966, men den viste seg å være tørr. Det første oljefunnet på norsk sokkel var Balder i 1967. Dette funnet var imidlertid ikke lønnsomt nok på den tiden og det gikk mer enn 30 år før funnet ble utviklet.

Julaften 1969 ble norske myndigheter informert om funnet av Ekofisk

Norges oljeeventyr startet for alvor med funnet av Ekofiska i 1969. Julaften 1969 informerte Phillips norske myndigheter om funnet av Ekofiska – et av de største oljefeltene som noen gang er funnet offshore. Produksjonen fra feltet startet 15. juni 1971. Mange viktige funn ble gjort i årene etter.

På 1970-tallet fokuserte leteaktiviteter på områder sør for Stadt (62 grader nord). Produksjonen fra norsk kontinentalsokkel var dominert av store forekomster som Ekofisk, Statfjord, Oseberg, Gullfaks og Troll. Disse feltene var og er fortsatt svært viktige for utviklingen av oljevirksomheten i Norge.

På grunn av utbyggingen ble det laget infrastruktur som flere felt var knyttet til. Produksjonen fra flere av disse feltene går ned, mens flere nye, mindre felt er kommet til. Derfor er dagens produksjon spredt på flere felt enn tidligere.

Produksjonen i Norskehavet startet i 1993

I 1979 startet også oljevirksomheten nord for 62. breddegrad. Letevirksomheten i deler av Norskehavet og Barentshavet startet tidlig på 1980-tallet og ble senere utvidet etter hvert som nye offshoreområder ble åpnet for petroleumsvirksomhet. Produksjonen startet i Norskehavet i 1993 og i Barentshavet i 2007.

Prinsippet om 50 % statlig deltakelse ble etablert

I oppstartsfasen var letevirksomheten dominert av utenlandske selskaper, som sto for utviklingen av de første olje- og gassforekomstene. Etter hvert økte Norges engasjement med tilskuddet av Norsk Hydro. Det samme gjorde Saga Petroleum, et privat norsk selskap grunnlagt i 1972. Samme år ble også Statoil etablert med staten som eneeier. Prinsippet om 50 % statlig andel i hver produksjonskonsesjon ble også etablert.

1. januar 1985 ble oljeindustrien omorganisert. Statens andel ble delt i to. Den første knyttet til selskapet og den andre knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i oljevirksomhet (SDØE). SDØE er et program der staten har eierandeler i mange olje- og gassfelt, rørledninger og landanlegg. Andelen fastsettes ved tildeling av utvinningstillatelser, og størrelsen på andelen varierer fra felt til felt. Som en av flere eiere dekker staten sin andel av investeringer og kostnader og får en passende andel av inntektene fra produksjonskonsesjoner. Statoil håndterte de forretningsmessige sidene ved SDØE på vegne av staten.

Salg av SDØE-aksjer

Våren 2001 vedtok Stortinget at det kunne selge 21,5 % av verdien av SDØE-aksjer. 15 prosent ble solgt til Statoil og 6,5 prosent til andre rettighetshavere. Salget av SDØE-aksjer til Statoil ble sett på som et viktig element i selskapets vellykkede børsnotering og privatisering. Statoil ble børsnotert i juni samme år og opererer nå på nivå med alle andre aktører på norsk kontinentalsokkel. Aksjeselskapet Petoro ble opprettet i mai 2001, først og fremst for å henvende seg til SDØE på vegne av staten. I 2007 fusjonerte Statoil med Norsk Hydros olje- og gassvirksomhet. I 2018 skiftet Statoil navn til Equinor.

På grunn av god ressursforvaltning har de store multinasjonale selskapene etablert i Norge blitt supplert med andre typer selskaper. De la merke til andre forretningsmuligheter i norske oljeforekomster. For tiden er det stort mangfold på norsk sokkel og konkurranse med norske og utenlandske selskaper aktive på sokkelen.

Oljeindustrien har mye å si om økonomisk vekst i Norge og finansieringen av Norges velferdssamfunn. Uten tvil var det lite kjent om denne næringens betydning for Norge da de første utvinningstillatelsene ble gitt. En tydelig illustrasjon på dette er utviklingen av oljesektorens bidrag til verdiskaping, investeringer, eksport og inntekter i Norge.

Aktivitet på norsk sokkel vil fortsatt være viktig for norsk økonomi. Alt dette takket være store gjenværende ressurser og betydelige nye utviklingsprosjekter.

Dette er historien til norsk olje på 5 minutter.

Det skal legges til at Polskie Górnictwo Naftowe i Gazownictwo (PGNiG) har andeler i 62 lisenser på norsk kontinentalsokkel i Norge.

Kilde: Olje- og energidepartementet

Les og finn ut mer: Ti år til med roaming uten ekstra avgifter