Av Dr. Ezzeddine Ben Hamida – I likhet med det tyske regimet kan det norske parlamentariske regimet, sammenlignet med andre parlamentariske regimer i store demokratier, betraktes som et av de mest stabile og pålitelige parlamentariske regimene i verden. Den er preget, som alle parlamentariske regimer, av en fleksibel (fleksibel) separasjon av utøvende og lovgivende makt.

Det er veldig likt England, med noen unntak: faktisk er det en modell der statsministeren utnevnes med flertall og hvor kongens makt er svært begrenset. I motsetning til den lovgivende makten, som kan uttrykke mistillit til regjeringen og følgelig tvinge den til å gå av, har ikke den utøvende makten makt til å oppløse parlamentet. Videre er skillet mellom den utøvende og den lovgivende makten fleksibelt.

For å vise de parlamentariske kjennetegnene til det norske regimet går vi frem som følger: Først skal vi vise at det er stortingsflertallet som bestemmer hvem som skal ha makten. For det andre vil vi undersøke prinsippene for maktfordeling og hvordan denne separasjonen er kvalifisert som «fleksibel».

1/ Stortingsflertallet som bestemmer hvem som skal ha makten i regjeringen

a) En konge med begrensede funksjoner

Makten til kongen av Norge, som alle europeiske konger, er begrenset og ganske formell, selv om formelt sett tilhører den utøvende makten ham. Faktisk utøves den utøvende makten av regjeringen (regjeringen), ledet av statsministeren.

Regjeringsvedtak fattes av Kongen i hans råd. Derimot, I realiteten, politisk, tas beslutninger under regjeringskonferanser ledet av statsministeren.. Videre er alle dekreter signert av Kongen og kontrasignert av statsministeren.

b) Regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget

Statsministeren utnevnes med stortingsflertall. Det er politisk ansvarlig overfor Stortinget. Regjeringen utarbeider lovforslag og budsjettforslag for Stortinget. «Den skal også sikre korrekt anvendelse av lovene som er vedtatt».

2/ Fleksibel maktfordeling

a) Den utøvende makt har ikke makt til å oppløse parlamentet…

I motsetning til de fleste vestlige demokratier, hvor regjeringssjefen, statsministeren, kan foreslå statsoverhodet (konge eller president) å oppløse parlamentet, har Norge valgt å strengt anvende prinsippet om folkets suverenitet.

Verken kongen eller statsministeren har makt til å oppløse parlamentet. Kort fortalt er det et parlamentarisk regime hvor Kongen har nærmest seremonielle funksjoner.

b) … mens folkevalgte kan uttrykke mistillit til regjeringen og presse den til å gå av

Stortinget kontrollerer regjeringens handlinger: den kan felle den ved å nekte å stole på den eller ved å uttrykke mistillit. I dette tilfellet må regjeringen gå av. Så dannes en ny regjering.

Stortinget har makt til å vedta lover, bevilge midler, stemme skatter og kontrollere regjering og administrasjon.

Konklusjon

Den norske parlamentariske modellen er veldig lik Englands. Faktisk tilskriver alle regimer av denne typen forrang, som antydet av deres nei, til parlamentarisk flertall. Nøkkelen er fleksibilitet i maktfordelingen. En fleksibilitet som gir parlamentet makt til å kontrollere regjeringen og til og med styrte den ved å uttrykke sin mistillit. For Norges vedkommende helliger det at verken kongen eller statsministeren har makt til å oppløse parlamentet prinsippet om folkets suverenitet.

Dr. Ezzeddine Ben Hamida
Professor i økonomi og samfunnsvitenskap.