Den 7. juni 1940 forlot den norske regjeringen landet deres og gikk i eksil i Storbritannia. Norge ble ikke frigjort under andre verdenskrig, som et av få land, sammen med Danmark og noen greske øyer. Likevel var det åsted for harde kamper og sabotasjeaktiviteter som kostet tyskerne mye krefter. I andre halvdel av krigen oversteg okkupasjonskostnadene langt overskuddet fra utforskningen av naturressursene i Norge og Sverige, fordi transport over Østersjøen om vinteren var svært vanskelig.

I begynnelsen av juni var kampene om Norge i utgangspunktet over. Tyskerne tok over hele landet og begynte å innføre sin orden. Norge var viktig for dem av flere grunner. For det første blokkerte den tilgangen til Sverige og Finland fra vest og nord, som var en viktig råvarekilde for den tyske krigsmaskinen. For det andre var det en praktisk base for ubåter og overflateskip som kunne seile inn i Atlanterhavet og operere på allierte kommunikasjonsruter. Etter Tysklands angrep på USSR, da konvoier med forsyninger levert i henhold til Lend-Lease Act dro til Murmansk og Arkhangelsk, var Norge en base for angrep på disse konvoiene, både fra marineenheter og luftstyrker stasjonert på norske flyplasser.

En tysk vaktpost i Norge ser etter en alliert invasjonsflåte som aldri dukket opp; 1943

Blant norske tap rangerer handelsflåtens sjømenn høyest; under andre verdenskrig mistet omtrent 3700 av dem livet. De væpnede styrkene mistet selv 880 drepte under det norske felttoget i 1940, og ytterligere 1123 døde i eksil i det norske forsvaret. Under okkupasjonen arresterte tyskerne omtrent 40 000 mennesker. nordmenn og skjøt 366 andre, ytterligere 632 ble drept i tyske fengsler. Rundt 9 tusen nordmenn ble sendt til konsentrasjonsleirer, hvorav 1433 mistet livet. Rundt 92.000. Nordmenn befant seg i eksil, omtrent halvparten av dem i Sverige. Som du kan se, er ikke dette ødeleggende tap.

Det er også verdt å nevne de beryktede sidene i Norges historie under krigen. Av den lille befolkningen på 760 norske jøder var det bare 25 som overlevde. I sin tur ble ca. 12 tusen nordmenn sluttet seg til SS-tjenesten, omtrent 5,5 tusen av dem. kjempet med denne formasjonen på forskjellige fronter, omtrent 800 av dem mistet livet under disse kampene. Nesten like mye som å forsvare ditt eget land i 1940!

Tyskerne opprettholdt ganske betydelige styrker i Norge gjennom hele krigen. Det er nok å si at i juni 1944 var så mange som 372 000 stasjonert i Norge. Tyske soldater og offiserer, selv om ca. 80.000 i sommer ble overført til kontinentet på vestfronten og østfronten. Disse troppene kunne med hell brukes andre steder, men resten av krigen fryktet tyskerne en invasjon av Norge. Denne trusselen alene bandt betydelige styrker i Norge, noe som gjorde at disse troppene aldri ble brukt i andre krigsteatre, men i stedet satt uvirksomme i norske garnisoner og ventet på et angrep som ikke ble gjennomført. Dette skyldtes selvsagt i hovedsak allierte angrep og all slags sabotasje, som ga inntrykk av at selve invasjonen av Norge snart ville finne sted. Tyskerne var redde for at de allierte etter å ha okkupert Norge ville gå inn i Sverige eller true dette landet med okkupasjon dersom dette landet ikke sluttet å forsyne Tyskland. Og dette ville bety en økonomisk katastrofe for det tredje riket, uten svensk jernmalm, tre, kull og andre råvarer.

tyske styrker i Norge

Etter okkupasjonen av Norge opererte kommandoen for XXI Armégruppe (Armee-Gruppe XXI) her i landet, hvis sjef var generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, som tidligere hadde kommandert de tyske troppene som okkuperte Norge. Den 18. desember 1940 ble XXI GA omdannet til Hæren «Norwegia» (Armee Norwegen).

«Norge»-hæren, med hovedkvarter i Oslo, eksisterte til 18. desember 1944. Fra juni 1941 til januar 1942 bestod den av styrkene stasjonert i Norge og troppene som kjempet i Finland mot Sovjetunionen, først kalt «Lappland» Hærens gruppe. 14. januar 1942 ble disse styrkene delt inn i to uavhengige hærer, «Norge»-hæren (oberst general Nikolaus von Falkenhorst) i Norge og den 20. fjellarmé (oberst general Eduard Dietl) i Finland. Begge disse hærene var imidlertid under en felles kommando, også opprettet 14. januar 1942 – Wehrmachtbefehlshaber Norwegen, ledet av generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, som også forble sjefen for «Norge»-hæren. Interessant nok var dette ikke kommandoen til en hærgruppe, men bare overkommandoen til det tyske forsvaret i Norge.

I september 1944, etter kapitulasjonen av Finland, ble den 20. fjellarmeen trukket tilbake til Nord-Norge. Frem til 18. desember 1944 var Norge okkupert av to hærer, Nord-Norge – den 20. fjellarmé, og Midt- og Sør-Norge – den «norske» hæren, men fortsatt under felles kommando av Wehrmachtbefehlshaber Norwegen i Oslo, ledet også frem til 18. desember. , 1944. sto oberstgeneral Nikolaus von Falkenhorst. Den dagen ble både den ovennevnte kommandoen og kommandoen over Hæren «Norge» avviklet, og alle styrker i Norge ble underlagt kommandoen til 20. Fjellarmé, som nå ble overført til Oslo.

Den 18. desember 1944, som følge av en konflikt med rikskommissæren i Norge, Josef Terboven, ble generaloberst avskjediget. von Falkenhorst. Den nye sjefen for de tyske styrkene i Norge, og samtidig sjefen for 20. fjellarmé, som ble den eneste operative kommandoen i Norge, var generaloberst Lothar Rendulic, som hadde denne stillingen til 8. januar 1945, da han ble sendt til fronten i Øst-Preussen og deretter til Kurland. Den 8. januar 1945 ble hans plikter overtatt av general for fjellinfanteriet Franz Böhme, som befalte både de tyske styrkene i Norge og den 20. fjellarmeen frem til overgivelsen 8. mai 1945.