Da det tyske angrepet på Danmark og Norge startet 9. april 1940, var det ingen som forventet at den eneste tyske marinelandingsoperasjonen i andre verdenskrig ville bli vellykket. Operasjonen var imidlertid vellykket, og sikret Tyskland tilgang til skandinaviske råvarer og baser, noe som i fremtiden gjorde det vanskelig for de allierte å forsyne USSR. Det var også verdens første felles operasjon, utført i fellesskap av alle tre grener av de tyske væpnede styrkene. Det merkeligste var at dette ikke innebar ytterligere perfekt samarbeid mellom de tyske landstyrkene, luftstyrkene og marinen; operasjonene til de kombinerte styrkene i de påfølgende årene av krigen ble utført av de allierte, men ikke av Det tredje riket.

Norge var da et konstitusjonelt monarki, ledet av kong Haakon VII. Kongeriket Norge eksisterte formelt fra 872, men i årene 1397-1523 var det en del av Kalmarunionen (forente Danmark, Norge og Sverige), og i årene 1536-1814 forble det under dansk styre. Etter en periode på flere måneder med selvstendighet, var den i årene 1814-1905 i union med Sverige, etter erobringen av Norge av Sverige. Det gjenvunnet full uavhengighet i 1905. I 1940 hadde landet mindre enn 3 millioner innbyggere og okkuperte et område på 385 000. km2. Norge er imidlertid svært strukket langs den nordlige bredden av den skandinaviske halvøy; grensen til Sverige, inkludert alle svinger, er 1619 km lang. Det er et fjellland, uten store elver som kan utgjøre et defensivt hinder, og de fleste bor i den sørlige delen, hovedsakelig i byer. Kystlinjen er full av smale lange bukter som kalles fjorder, og det er grunnen til at lengden er så mye som 2532 km. Den lengste, Sognefjorden, som ligger nord for Bergen, er 204 km lang. De skandinaviske fjellene, som dekker det meste av landets overflate, strekker seg over 1800 km, og den høyeste toppen er Galdhøpiggen (2469 moh).

De tre største byene er hovedstaden Oslo (ligger på sørkysten av Norge, nøyaktig nord for Danmark), Bergen, som ligger på Nordsjøkysten vest for Oslo, og Trondheim, som ligger omtrent 480 km nord for Oslo, ved Trondheimsfjorden. I 1940 hadde disse byene (omtrent): henholdsvis 400 000, 150 000. og 50 tusen innbyggere. Stavanger by, som ligger sør for Bergen, hadde på den tiden cirka 40 000 innbyggere. innbyggere. De var forbundet med jernbanelinjer og ganske gode veier. Nord for Trondheim var veinettet dårlig utbygd, for det meste smale, ikke asfalterte veier. Den største byen nord i landet, Narvik, hadde ca. 10.000 innbyggere på den tiden. innbyggere.

Den 16. februar 1940 tok den britiske destroyeren HMS Cossack kontroll over Kriegsmarine forsyningstankerskipet Altmark i norske farvann, og frigjorde fangene som ble fraktet dit.

Norges væpnede styrker var relativt svake, med en så liten befolkning var det vanskelig å stille med en sterk hær. I Kongsberg ved Oslo var det et arsenal som produserte ammunisjon og servicevåpen. Under fredstid besto hele hæren av 24.000 soldater i alle grener av de væpnede styrkene; det ble antatt at mobiliseringsstyrken skulle nå 118 500 mennesker, noe som for øvrig ikke ble oppnådd. Selv blant de 24 000 var vernepliktige soldater som gjennomgikk 84 dager med rekruttering og individuell trening, etterfulgt av 30 dager med teamtrening. Det var en ekstremt kort periode, som ikke tillot god trening. Landstyrken, som også hadde et lite luftvåpen under kontroll, ble ledet av generalløytnant Kristian K. Laake. Etter det tyske angrepet 9. april opptrådte han så tregt at han nesten umiddelbart ble avskjediget og erstattet av oberst Otto Ruge, umiddelbart forfremmet til rang som generalmajor. (i Norge tilsvarende brig.general).

Landstyrkene besto av seks militærdistrikter, som hver stilte med en divisjon i tilfelle krig. Faktisk hadde de imidlertid styrken til en brigade. Teoretisk sett besto hver divisjon av tre regimenter, og hvert regiment stilte med 1-2 linjebataljoner, med mobiliserte reservister i alderen 21-32, og 1-2 Landwery-bataljoner, med reservister i alderen 33-44, for totalt tre bataljoner i regimentet. . Eldre reservister (45-55 år) ble tildelt lokale vaktbataljoner, uavhengige, tildelt å forsvare spesifikke fasiliteter. Faktisk ble det i hvert distrikt bare dannet infanteribrigader organisert i 3-4 bataljoner. For de tre «divisjonene» ble det opprettholdt totalt tre 2-divisjons artilleriregimenter, utstyrt med gamle kanoner fra første verdenskrig, hovedsakelig 75 mm feltkanoner.

De resterende tre divisjonene fikk hver en divisjon på 75 mm fjellkanoner. Det ble også planlagt et draregiment for de tre divisjonene, bestående av en infanterimaskingeværbataljon, en motorisert maskingeværbataljon, 1-2 sykkelkompanier (200 personer hver) og 1-2 infanterikompanier. 1. Dragonregiment hadde også en tropp med en (!) svensk Landsverk L-120 lett stridsvogn og tre panservogner. Det var det eneste norske panserutstyret, men det ble ikke brukt i kamp. Ved mobiliseringen sto disse kjøretøyene i mobiliseringslageret på Gardermoen ved Oslo, hvor de ble tatt til fange av tyskerne.

Som et resultat av dårlig gjennomført mobilisering (landstyrkene klarte å ekspandere til nivået 38 000 under kampene), var det kun 6. infanteridivisjon i nord (generalmaj. Carl Gustav Fleischer), som tidligere var satt i beredskap , hadde 12.000 offiserer og soldater, de resterende fem hadde ca. 3-4 tusen offiserer og soldater, resten av styrkene er uavhengige enheter, vanligvis tildelt divisjoner, men ikke organiske.

Army Aviation besto av ett regiment med flere skvadroner. Det største antallet var Fokker CV rekognoseringsfly, 41 totalt, inkludert 40 operative: 24 C.VD med en Bristol Jupiter radialmotor (450 HK) og 16 C.VE med en inline Napier Lion-motor (400 HK). Disse flyene var biplan og hadde lite kamppotensial. De tomotorers Caproni Ca.310 rekognoseringsflyene var verdifulle, men det var bare 4 av dem, 3 av dem i drift. Norge hadde imidlertid svært få jagerfly – 11 Gloster Gladiators (7 operative). Den hadde også 6 Curtiss 75 Hawk jagerfly, men alle ble fortsatt satt sammen etter levering. Det var også 26 operative de Havilland Tiger Moth-fly, men de kunne bare brukes som forbindelsesfly.

Sjøforsvaret var heller ingen betydelig styrke. Hun hadde 2 gamle kystforsvarsslagskip, Eidsvold og Norge, med et deplasement på 4200 tonn, bevæpnet med to 210 mm kanoner og 6 150 mm kanoner. I tillegg hadde hun 7 destroyere, alle med et deplasement på mindre enn 1000 tonn, inkludert 3 Draug-klasse fra før første verdenskrig (6 76 mm kanoner og 3 457 mm torpedorør) og 4 nye Sleipner-klasse (3 100 mm) kanoner, ett 40 mm og 2 533 mm torpedorør). I tillegg var det 11 små mineleggere, stort sett svært gamle. Det var også 8 minesveipere, 17 gamle torpedobåter med en deplasement på mindre enn 500 m og 58 små patruljeskip, trolig ikke egnet for kamp, ​​men kun for tilsyn med territorialfarvann. Ni av de små ubåtene var ganske gamle, tre (350 tonn nedsenket) fra første verdenskrig, og ytterligere seks (500 tonn nedsenket) fra tidlig på 1920-tallet.

Norges strategiske betydning

De to viktigste strategiske råvarene for å drive moderne krigføring er råolje, hvorfra alle typer drivstoff og smøremidler produseres, og jernmalm, for produksjon av stål. Neste er aluminium- og kobbermalm, kull, svovel og tre. Tyskland, som ligger i sentrum av Europa, måtte importere en betydelig del av disse strategiske råvarene. Hovedkilden til oljeforsyning var feltene i Romania, etterfulgt av Ungarn og Østerrike. Hovedkilden til jernmalmforsyning var imidlertid Sverige, hvorfra også jernmalmen av høyeste kvalitet kom. I 1938 mottok den tyske økonomien 22 millioner tonn jernmalm, hvorav 9 millioner tonn (nesten 40 %) kom fra Sverige. Resten ble importert fra Frankrike og Spania, levert fra egen gruvedrift i Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia (som ble annektert), og i mindre mengder ble importert fra Newfoundland og de spanske og franske koloniene i Nord-Afrika.

Det var åpenbart at i tilfelle krig med Storbritannia og Frankrike ville importen fra Frankrike, Spania og deres nordafrikanske kolonier bli eliminert, da transport fra disse landene ville bli blokkert. Selv sjørutene fra Spania gjennom Middelhavet til Italia og Østerrike kunne effektivt kuttes av den franske og britiske flåten. Derfor forble de viktigste kildene til jernmalmforsyning Sverige, Norge (de har også passende forekomster, selv om utvinningen er mye mindre enn i Sverige) og utnyttelsen av områder kontrollert av Det tredje riket.

Tilsynelatende var importen av jernmalm fra Sverige ikke i fare, den kunne foregå via Østersjøen, sjøveien. Men som vanlig sitter djevelen i detaljene. Problemet er at de største jernmalmforekomstene i Sverige ligger i Kiruna-Gållivare-området, ganske langt mot nord. På den tiden var det en jernbanelinje som forbinder Kiruna med to havner – svenske Luleå ved Østersjøen og norske Narvik, begge plassert langt mot nord. Luleå ligger helt i nordkanten av Bottenviken, og Narvik ligger enda lenger nord. Bottenviken fryser imidlertid i mange måneder – i snitt fem til seks måneder i året, noe som betyr at Luleå havn er stengt for sjøfart halve året. Malmen fra Kiruna må derfor fraktes med jernbane til havnen i Oxelösund, cirka 100 km sør for Stockholm. Denne havnen fryser faktisk ikke, men for en endring gjorde kapasiteten og tilstanden til jernbanelinjen på den tiden det umulig å utføre selv noen av disse transportene. Derfor ble malmen fraktet med jernbane mye nærmere – til norske Narvik, som heller ikke fryser på grunn av den varme norske strømmen, en forlengelse av Golfstrømmen, som renner rundt.

Den eneste mulige måten å transportere jernmalm på er derfor Kiruna – Narvik med jernbane, og deretter sjøveien langs kysten av Norge og Danmark til Tyskland. Malm importert fra norske forekomster kom også via samme rute, dog i mye mindre mengder (ca. 10 % av importen fra Sverige). Sink, kobber og wolfram ble også importert fra Sverige, men i relativt små mengder. Og også tre. For å forstå betydningen av Narvik og Nordsjøruten – av de 9 millioner tonn jernmalm som ble importert til Tyskland fra Sverige, ble nesten 5 millioner sendt via Narvik. Og også omtrent en million tonn jernmalm utvunnet i Norge. Nesten en fjerdedel av Tysklands jernmalmforsyninger. Uten denne delen ville ikke industrien i Det tredje riket vært i stand til å bygge et tilstrekkelig antall stridsvogner og ubåter.

Storbritannias strategi, spesielt etter den traumatiske opplevelsen av skyttergravskrigføring i første verdenskrig, hadde en tendens til å lene seg mot en strategi med indirekte handling. Så de lette etter måter å beseire fienden uten å måtte kjempe blodig med landstyrkene hans for å bryte inn i fiendens territorium. Derfor fant Douhets teori grobunn her. Ideen om å forårsake opptøyer og styrte regjeringen av desperate borgere utsatt for bombeangrep og ordensforstyrrelser forbundet med ødeleggelsen av deres hjem, arbeidsplasser og kommunikasjon, som nødvendigvis ville resultere i sammenbruddet av matforsyningssystemet, var svært fristende. Derfor utvidelsen av RAFs strategiske bombeflystyrker. Den andre retningen var å lede fienden til å tømme de nødvendige ressursene for å føre krig, noe som ville oppnås raskere jo mer effektivt fienden ble avskåret fra tilgang til eksterne ressurser. Derfor var en av ideene å kutte strømmen av svensk malm til Tyskland ved å blokkere skipsfarten i Nordsjøen, eller kanskje til og med ved å okkupere Norge, med trussel om å okkupere Sverige. Tyskerne var selvfølgelig fullt klar over dette. Allerede 2. november 1934, under en samtale med Hitler og Göring, tok adm. Erich JA Raeder, kommanderende for den tyske Kriegsmarine, opp spørsmålet om Norge som et land av stor betydning for Tysklands mulige krigsinnsats.