Noen minutter etter halv ni slukket husets lys og Bruns seksmannsband begynte introen til «Balloon Ranger». Dette økte spenningen ytterligere, etter at Brun startet mer enn ti minutter for sent, og når de norske sangerne først inntok scenen, ble de møtt med høy applaus. Med signaturskrikene til åpningslåten viste Brun umiddelbart at hun har en flott stemme og rett og slett fortsatt er en ditto sangerinne. Takket være den sterke elektronikken la musikken seg også til noen dansemoves og nordmannen fikk raskt frem sine beste dansemoves.

© CPU – Ann Carpentier

Den travle elektroniske instrumenteringen, som ble lagt til et ekstra lag av cello og fiolin, ga også muligheten til å gjøre mange visuelt prangende ting. Bak bandet var det fullt av firkantede fliser, noen ganger med forskjellige småting spredt utover overflaten, men noen ganger ble det også bare brukt som en stor helhet for å vise en kort tilhørende video. Hele det visuelle aspektet var inspirerende i åpningsøyeblikkene, selv om farten ble stadig bremset av en bindende tekst fra Brun selv. Det er ikke det at sangeren ikke sa meningsfylte ting, men det tok bare litt for lang tid.

Vi har tidligere snakket om tjueårsjubileet for Bruns debutalbum Tilbring tid med Morgan og med «Humming One of Your Songs», der hun spilte gitaren sin for første gang, hadde vi den første sangen på dette albumet. Dessverre er dette også grunnen til at historien ble litt for lang, selv om det musikalsk var lite rom for forbedringer. Dette kunne også forklare hvorfor publikum holdt seg ganske fjernt i lang tid og, bortsett fra den obligatoriske applausen mellom låtene, forble veldig sjenerte. Heldigvis grep Brun inn ved å haste seg energisk frem foran scenen og oppmuntre publikum til å applaudere, noe de til slutt gjorde.

© CPU – Ann Carpentier

At fansen ikke var særlig entusiastiske ble også demonstrert av det bemerkelsesverdige antallet tilskuere som ga fra seg plassene på de første radene under konserten for å ta en drink, selv om vi ikke hadde noe imot det. Det som plaget oss var den konstante praten mellom publikum, som var ekstremt urovekkende, spesielt under roligere låter som «The Threehouse Song» og «Are They Saying Goodbye» – også den siste sangen fra det første albumet. Vi fikk noe igjen, nemlig informasjon om hva halve publikummet skal gjøre neste helg.

Heldigvis hadde Brun noen overraskelser for å distrahere oss fra fansens mangel på entusiasme. For «To Let Myself Go» ble Shadi G tatt med bak scenen for å sette ekstra smak med sin sjelfulle vokal til en lidenskapelig sang, som endte med knyttet neve i været og et rop om fred. Beyoncés cover «Halo», som Brun også hadde spilt inn i studio for ti år siden, var kanskje litt av en overraskelse, men det skapte likevel et gjenkjennelsespunkt blant publikum som umiddelbart tok frem smarttelefonene sine. Den nedstrippede versjonen av den ikoniske poplåten ble likevel ikke vedlikeholdt særlig godt, da den ble presentert for pent, akkurat som på plata.

© CPU – Ann Carpentier

Mot slutten svekket også settet seg noe med enda flere låter som verken var live eller fishy. Det var ikke undervurdert nok til å gi deg gåsehud, men samtidig var det ikke fengende eller dansbart nok til å skille seg ut i den forbindelse. Heldigvis ble en ganske kjedelig «Don’t Run and Hide» etterfulgt av en blendende versjon av «Hand in Fire», der Brun nok en gang demonstrerte sitt enorme vokalspekter og kraftige høye toner.

Publikum så ut til å våkne først da Brun forsvant fra scenen etter en hyggelig «Take Hold of Me». Plutselig knyttet hendene seg strammere enn før og alle romfolket ropte sammen. Det hadde vart i halvannen time, men vi kunne endelig snakke om toveistrafikk mellom fansen og artisten. Da Brun kom tilbake til scenen med sin akustiske gitar og deretter sto rundt to sentralt plasserte mikrofoner med tre bandmedlemmer, visste vi allerede hva klokken var. I en svært intim musikalsk setting fremførte hun vakkert sin kanskje mest kjente sang «All My Tears», som nå er bedre kjent enn Julie Millers original. Fiolinen som fylte ut de tomme øyeblikkene vokalmessig var et fint tillegg, det samme var harmoniene mellom Brun og to av bandmedlemmene hans. Med «These Waters» fremførte hun en tidligere uutgitt sang i ekstranummeret sitt, noe som var et ganske merkelig valg, med tanke på at ekstranummeret vanligvis er forbeholdt hits og fanfavoritter. Det at ingen hadde hørt sangen ennå gjorde at allsang-øyeblikket Brun skapte under «Oh Love» ikke hadde gjentatt seg og alt hadde blitt stille igjen. Heldigvis var det absolutte avslutningssporet «This Voice» spot on, og med kraftig elektronikk og et prangende lysshow avsluttet Brun settet sitt med stil.

© CPU – Ann Carpentier

Ane Bruns opptreden i De Roma var absolutt ikke dårlig, men hadde ikke alltid mye å by på, blant annet på grunn av et ganske apatisk publikum. Likevel var nordmannen selv full av entusiasme på scenen, selv om det dessverre først smittet mot slutten. Musikalsk var det nesten alltid veldig godt satt sammen, delvis takket være det sterke backingbandet, selv om det også var øyeblikk som «Halo» eller «Don’t Run and Hide» hvor det bare var litt for få. Ane Brun var selv veldig flink det meste av kvelden, men absolutt ikke utrolig minneverdig.

Fan av bilder? Til vår Instagram det er mange flere!

Sett liste

Ranger ballong
EN
Nynner på en av sangene dine
Sangen for tre
Disse dager
Skifte av årstider
Sier de farvel
La meg gå (med Shadi G)
Husker du
Veibeskrivelse
Suspendert
Halo (Beyoncé-cover)
Smuler
Ikke løp eller gjem deg
Hånd i brann
Ta meg

All My Tears (Be Washed Away) (Your Miller-cover)
Å kjære
Disse farvannene
Denne stemmen