Hjemme i Norge

Familien til Justė og Modesta Tamašauskas har bodd i Norge i ti år. En sønn og en datter vokser opp her og går på utdanningsinstitusjoner. De bygde seg et hjem her. Samlet en bekjentskapskrets.

Alt dette krevde mye innsats. Spesielt for Juste. Det var vanskelig å finne jobb i henhold til spesialiteten. Og å få en ufaglært jobb ble hindret av en mastergrad. Det litauiske etternavnet var også en hindring, fordi nordmenn er svært tilbakeholdne og forsiktige med utenlandske nybyggere.

Først etter et lengre søk på flere år og frykt for at jeg kanskje ikke skulle lykkes i det hele tatt, klarte jeg å få jobb som tollmegler i Bergen Skipsforsyningsverk.

«Foreløpig planlegger vi ikke å reise tilbake til Litauen. Vi vil at barna skal fullføre utdannelsen her. Kanskje vil de studere når de blir store. Så bestemmer vi oss. Å reise tilbake nå ville vært vanskelig for både barna og oss selv. Jeg måtte venne meg til å bo, studere og jobbe i Litauen igjen. Det ville vært mye stress for hele familien. Og du vil ha det så lite som mulig for øyeblikket. Og, selvfølgelig, ville det være synd å forlate Norge. Her bygde vi et hjem, trøstet, slo røtter. Barna ville miste en stor del av identiteten sin», deler Justė sine tanker, og innrømmer at hun savner hjembyen og er glad for at det ikke er en stor avstand mellom Norge og Litauen.

Øya Litauen

– Du underviser barn på en litauisk skole. Hvordan ser timene ut og når finner de sted? Hva motiverte deg til å ta opp denne aktiviteten? Hvordan går det?

– Så fort vi kom til å bo i Norge meldte vi oss inn i Bergen Barne- og Ungdomsorganisasjon (BVJO). Vi ønsket å gi barn muligheten til å delta i aktivitetene til det litauiske samfunnet. Senere ble jeg frivillig og lærer i denne organisasjonen.

Etter at jeg begynte å jobbe som tollmegler ble det mindre og mindre tid igjen til det, så vi var langt unna det litauiske miljøet en stund, men i år bestemte vi oss for å reise tilbake. Vi ble med på den litauiske skolen i Bergen. Skolen ble etablert i fjor fra to sammenslåtte organisasjoner – BVJO og den litauiske skolen «Abėcėlė» – i Bergen.

Datteren min skal delta på litauisk språkkurs. Sønnen min vil være min assistent. Tross alt ble jeg lærer i Yoga, Mindfulness og Minecraft Education.

Selv om det ikke høres veldig litauisk ut, er formålet med disse leksjonene å lære barn det litauiske språket, historien og tradisjonene ved å bruke bevegelse, kreativitet og moderne teknologi.

Jeg gir undervisning på søndager fra klokken elleve til femten. Jeg har fire av dem. Den første yogatimen er med toåringer, treåringer og deres foreldre, den andre er med fireåringer og seksåringer, den tredje er en Minecraft-time med ni-tolvåringer. gamle, og den siste er yoga for eldre barn.

Våre og andre litauiske barn som bor i Norge oppdager sine litauiske røtter ved å fordype seg i disse aktivitetene.

For meg er det en slags kreativitet, selvuttrykk.

– Er det et stort litauisk miljø i Bergen? Er barn villige til å lære litauisk?

– Mange litauere bor i Bergen, men ikke alle blir med i miljøer. For tiden går rundt hundre barn på den litauiske skolen. Når man skal organisere feiringer, trengs det en hall med nesten fem hundre plasser for å få plass til alle familier. Barn liker å henge med litauiske venner og likesinnede. Kanskje ikke alle fullfører øvelsene frivillig i løpet av timene, men mange ser meningen og hensikten mens de lærer.

For eldre barn svinner lærelysten på grunn av større belastning i norsk skole: flere timer, fritidsaktiviteter, konkurranser. Det er ikke lett for foreldre og lærere ved den litauiske skolen å finne overbevisende argumenter og motiver slik at barna etter en hard arbeidsuke studerer på den litauiske skolen selv på søndag.

– Snakker sønnen og datteren din litauisk? Kommer du ofte tilbake til Litauen?

– Begge barna snakker litauisk. Gjør noen feil, legger norske ord inn i litauiske setninger. Men han kommuniserer perfekt med besteforeldre og andre slektninger. Vi returnerer vanligvis til Litauen om sommeren eller før jul. Når du kommer tilbake har du lyst til å gjøre så mye, se, møte venner og slektninger. Ferien går som et øyeblikk.

Røttene er innebygd andre steder

– Hvordan har du og familien det i Norge? Du nevnte at du allerede har ditt eget hjem. Du sier at når barna kom tilbake til Litauen, ville barna miste deler av identiteten sin. Så de identifiserer seg allerede med nordmenn?

– Norge har allerede blitt vårt hjem. Tiåret gikk veldig raskt. Barna har mange venner og mange aktiviteter etter skolen. Begge går på fotball, sønnen går også på basketballtrening ledet av mannen sin, Modesto. Datteren min synger og går på svømmetimer. Sønnen spiller bassgitar i bandet.

Vi kjøpte vårt eget hjem, bak gjerdet er en barneskole, gjennom det ene vinduet kan du se fjorden, gjennom det andre – sentrum av byen, gjennom det tredje – fjellene.

Jeg jobber fortsatt for samme firma. Men jeg er for tiden midlertidig arbeidsledig. Jeg er utbrent. Jeg ble behandlet for depresjon en stund. Høyt tempo på jobben og perfeksjonisme tok sitt toll. Jeg orket ikke.

Litt etter litt planlegger jeg å gå tilbake til jobb, men jeg vil endre posisjon, beskytte og elske meg selv mer, gi mer av meg selv til familien min.

Dette er et tema jeg gjerne vil snakke mer om, jeg vet at expats møter psykiske problemer, men er redde for å snakke om det. Redd for å innrømme selv for seg selv. Lider, går ikke til leger eller får behandling på avstand i Litauen. Han ønsker ikke at norske myndigheter skal lære om problemene og ta hensyn. Frykten for å miste barn er der fortsatt.

Jeg sier av erfaring, ingen tar bort barn på grunn av slike problemer. Oppfører seg fornuftig. Gir nødvendig hjelp og støtte. Hvis noen trenger råd er dere velkommen til å kontakte meg, jeg deler det jeg vet og har opplevd selv.

– Du har nevnt før at jo lenger du bor i et fremmed land, jo mer avtar savnet etter Hjemlandet, fordi tomheten fylles av nye bekjentskaper og nye venner? Ville du gjentatt disse ordene akkurat nå?

– Jeg vil gjenta. Jeg savner Litauen veldig. Det er alltid godt å være tilbake. Men etter å ha oppholdt seg lenger, trekkes han tilbake til Norge. Jeg føler meg rik med to hjem å komme tilbake til.

– Den gangen du studerte ved Universitetet i Bergen under Erasmus-programmet i et halvt år, sa du at Norge minnet deg om et eventyr. Har holdningen endret seg etter å ha blitt bedre kjent med landet og dets folk? Har du norske venner? Blir du ikke diskriminert?

– Naturens skjønnhet er virkelig fabelaktig. Holdningen til dette landet har ikke endret seg mye. Jeg beundrer fortsatt kulturen i dette landet og Norges historie.

Det finnes forskjellige typer mennesker, akkurat som overalt. Du ønsker å kommunisere med noen, ikke så mye med andre. Jo lenger du lever, jo bedre ser du plusser og minuser, legg merke til nyansene i samfunnet og politikken. Det er godt å bo i Norge, men her skjer alt, urettferdighet, katastrofer. Som i alle eventyr. Men ikke alle har lykkelige slutter.

Vi har en krets av kjente nordmenn, men vi besøker ikke hverandre som i Litauen. Noen ganger møtes vi med kolleger etter jobb. Vi bruker mer av fritiden vår med våre litauiske venner. Det er ikke tid igjen til nye bekjentskaper og vennskap.

Diskriminering finnes også her, men den er mindre uttalt og synlig. Med et litauisk etternavn er det vanskelig å komme inn på jobbintervjuer, det merket jeg først da jeg kom. I Norge er ikke befolkningen så stor, så noen ganger fungerer prinsippet om bekjentskap og bekjentskap. Derfor er ønsket om å ansette dine egne borgere, som du kjenner, du vet hva du kan forvente og forvente av dem, forståelig.