«Jeg ønsket å vise landet jeg kommer fra. For å minne deg på at røttene våre er her, ikke et sted langt unna,» sa Elena Valiulienė, innfødt av Pasvala, formann for det litauiske samfunnet i Oslo, og grunnleggeren av folkloren. ensemblet «Gabija» ble grunnlagt der i hovedstaden i Norge, sammen med ektemannen Skirmantas og medlemmer av ensemblet på begynnelsen av sommeren. I fortiden.

Selv om hun ble født og vokste opp i Pasvaly, er Elenas røtter i landsbyen Uzusienios, i hjemlandet Stapulioni, omgitt av endeløse sletter, en vei som snirkler seg mot jernbanen og sauer som beiter på jordene.

Etter eksamen fra Pasvalis ni-årige skole, dro hun til Panevėžys for å studere musikkpedagogikk.

«Det var på 1980-tallet da datamaskiner kom ut. Jeg ville egentlig studere informasjonsteknologi, men jeg valgte musikk. Hvorfor? Kanskje var jeg allerede aktiv musiker før det – jeg sang i bandet «Svalia», i koret ledet av daværende direktør for musikkskolen, Klimavičienė osv., minnes Elena.

Etter å ha fullført studiene vender hun tilbake til hjemlandet.

«Jeg måtte tross alt forsikre meg om jeg kunne bli lærer. Jeg husker den første timen slik den er nå – jeg var veldig redd for å stille meg opp foran barna… Jeg begynte i Krinčin, senere jobbet jeg i Daujėnai, Kriklinii, Pasvalis musikkskole. På en gang – til og med i fire institusjoner. Det var veldig interessant. Du våkner om morgenen og vet ikke hvilken jobb du skal gå til (ler). Forresten, vel- kjente Rimvydas Mitkus var min første student.»

Elena skal bo og jobbe i Teviškės i ni år til. På fritiden skal hun ikke bare synge i Krinčina kirkekor, men vil også fullføre bachelorstudiene i musikk ved Šiauliai universitet og ta en mastergrad i utdanning i Vilnius.

Fra foreleser ved Musikkhøgskolen i Vilnius til… hotellsjef i Norge

Han skal bo i Vilnius i sytten år. Hun skal jobbe som musikklærer ved Jonas Basanavičiaus pro-gymnasium, som foreleser ved Musikkhøgskolen.

Elenas ektemann Skirmantas – bygningsingeniør – vil få et jobbtilbud i Norge på et tidspunkt. Etter en stund vil Elena også bli tiltrukket av kjæresten sin:

«Var veldig vanskelig. Jeg har alltid sagt at jeg aldri kommer til å forlate Litauen. At hun er viktig for meg, at jeg ikke bare kan ta det og forlate alt. Men livet setter alt på sin plass.»

Begynnelsen på en kvinnes liv i et fremmed land er som de fleste emigranter som ikke kan språket.

«Jeg begynte å jobbe på et hotell. Jeg aksepterte en slik endring naturlig. Riktignok var sjokket da jeg fikk min første lønn. Jeg forlot Vilnius etter å ha oppnådd mye: Jeg underviste ved musikkhøgskolen, jeg forsvarte tittelen musikkekspert , holdt jeg åpne leksjoner ikke bare i Litauen, men over hele verden.

Da tjente jeg 1300 euro i hånden og det var den høyeste lønnen på skolen. Jeg tjente dobbelt så mye som en renholder i Norge. Det var et stort internt sjokk for meg.»

kan ikke si nei

Etter å ha lært språket, fikk Elena jobb som musikklærer på en skole, hvor hun jobbet med autistiske barn. Hun jobber nå som musikklærer i en privat barnehage på andre året.

«Dette er bare begynnelsen på min reise i Norge. Jeg tenker på arbeidet til en lærer på en skole og karrieren til en lærer. Men det er en tid for alt.»

Mens han jobbet med små barn, måtte litaueren oppleve en annen oppdagelse.

«Det er ikke noe «nei» i barnehagen deres. Du må finne en måte, en måte å «snu» alt på slik at du ikke sier det ordet. Dette lar barnet forstå at det vokser opp i en verden der det ikke er negative følelser (la oss huske de ikke så gamle tidene vi alle levde i og hvor mye det var som var forbudt), men muligheten til å velge . Der prøver de å vise at du alltid kan gå videre i livet, men det er to veier du må velge fra.»

«Gabija» ble født av lengsel etter hjemlandet.

Kvinnen innrømmer at det ikke var lett å tilpasse seg det nye landet.

«På et tidspunkt var det mange tårer og manglende vilje til å innrømme at ting er annerledes her enn i Litauen. Og «Gabija» ble født av en stor sorg, ønsket om å returnere til hjemlandet, mangelen på det. Da jeg jobbet uten å snakke norsk var det veldig vanskelig mentalt.For å fylle dette tomrommet begynte jeg på et tidspunkt å jobbe på den litauiske skolen «Gintaras» i Oslo. Barn møtes der på søndager to ganger i måneden.

Jeg pleide å se foreldre som ventet på barna sine, og jeg tenkte – hvorfor ikke sette sammen et litauisk folklore-ensemble? Spesielt siden det ikke fantes noe lignende verken i Oslo eller i Norge. \

Jeg snakket med Skirmantas (han kommer fra Biržai og pleide å danse mange folkedanser) og vi bestemte oss for å prøve. 25 personer kom til den første øvelsen. Hva var overraskelsen min da jeg hørte «Hvor har du vært?» Vi har ventet på deg i ti år!» Disse ordene var veldig rørende og ga samtidig styrke. Vi innså at vi helt uventet fant Litauen i Norge.»

Kulturen er annerledes, men dens lengsel er lik

29. september fyller «Gabija» fire år. Det er 23 medlemmer i ensemblet. Statistisk sett er dette personer rundt 40 år, for det meste arbeider innen medisinsk, bygg og annen tjenesteyting.

«Vi er som en stor familie hvis medlemmer nyter hverandres nærvær. Vi har ikke sett hverandre på lenge – vi savner hverandre.»

«Gabija» opptrer ikke bare i Oslo, men også i hele Norge. De er for det meste invitert av litauiske lokalsamfunn i andre byer.

Og er litauisk folklore interessant for lokalbefolkningen?

«Interessant. En av våre første øvelser ble sett av eldre nordmenn. De hørte musikken og kom for å se hva som foregikk. Vi så tårer i øynene til de folkene. Det var en veldig sterk følelse.

De, som oss, lengter etter sin kultur. Akkurat som oss i Litauen er det også vanskelig for dem å bevare de gamle tradisjonene, som ikke lenger er så aktuelle for ungdom. I motsetning til Litauen forlater nordmenn barnehagen og kan minst 100 folkesanger og husker dem til alderdommen. Men senere er de ikke lenger interessante for unge mennesker.

Det virker for meg som om vi i Litauen fremmer folkekulturen mer. Det er tross alt dansende og syngende elever på alle skolene. Dette er ikke tilfelle her. Gjennomsnittsalderen på medlemmene i de lokale ensemblene vi samhandler med er 60-80 år. Kollektivene eldes og lokalbefolkningen er veldig bekymret for det. Det er sant at orkesterkulturen er høyt dyrket her. 17. mai, eller grunnlovsdagen (det er en norsk nasjonaldag), marsjerer spilleorkestre selv i de minste byene.»

Om tårer av lengsel og verdens mennesker

En av Elenas livsanliggender er det litauiske miljøet i Oslo.

«Det er rundt femti kontingentbetalende medlemmer. Men i realiteten bor det titusenvis av litauere i hovedstaden i Norge. Og det faktum at de samles på våre organiserte konserter og møter med kjente lokalbefolkning viser at vi trengs.»

På spørsmål om hun fortsatt tørker bort tårer av lengsel, sukker kvinnen.

«Noen ganger. Spesielt når jeg kommer tilbake til Pasvali og besøker min funksjonshemmede søsters mor, Svetlana Vorobyova…»

Eller kanskje det er planer om å returnere til hjemlandet ditt?

«Jeg tenker stadig på at jeg kanskje har lyst til å reise tilbake. Men nå er det bra der jeg er. Vi er verdensborgere. Og jeg liker veldig godt at jeg er i Norge kan lære noe nytt, forbedre, oppdage ting på nytt. Det holder du fra å bli gammel.»