Hva er Barnevernets mening blant nordmenn?
– Blandet. Noen borgere påpeker hans feil i handlingene, andre er overbevist om at han bør gripe inn oftere, og barnevernssystemet er fortsatt ikke stramt nok. For en tid tilbake ble det gitt ut en erindringsbok av en kvinne fra Danmark som vokste opp i en anstendig middelklassefamilie i Norge. Men det var bare en fasade. Hun beskriver barndommen med en alkoholisert mor og en far som misbrukte henne seksuelt. Kontoret hadde signaler om at noe var galt hjemme, men fordi foreldrene var utdannede, velstående, kultiverte mennesker, klarte de på en meget dyktig måte å manipulere tjenestemennene og stille seg i et gunstig lys. Boken er en stor anklage fra myndighetene og kontoret (dansk, men veldig likt det norske) om passivitet.
I hvilke situasjoner spiller Barnevernet inn?
– Svært ofte varsler kontoret skolen hvis et barn melder fra om vold eller omsorgssvikt i hjemmet.
For tiden har min norske kollega et problem med kontoret. Datteren hans kom til skolen med en ripe over øyenbrynet. Læreren sendte henne for å snakke med en psykolog. Jenta fortalte at han under en krangel med faren kastet en ryggsekk mot henne som inneholdt noe tungt. Påvirkningen forårsaket et slikt merke. Historien ble overdrevet av psykologen, og inngrepet kom umiddelbart – både fra politiet og Barnevernet. Politiet slo raskt fast at faren var helt uvitende om at han kastet en ryggsekk som inneholdt noe skarpt og avviklet saken. Kontoret har imidlertid så vidt startet sin observasjon. Familien er under oppsyn og går med på dette, selv om det ikke er særlig hyggelig. Kontakten med kontoret er også for de såkalte etnisk norske svært belastende.
Hvem varsler Barnevernet oftest?
– Lærere, barnehagepassere, foreldre til andre barn i klassen, noen ganger naboer. En gang dro sønnen min ut for å besøke vennen sin veldig tidlig på høsten. Han dukket opp hos ham trolig klokken 8, og han hadde ikke engang tid til å kle på seg. Det var november, kaldt. Etter en stund fikk jeg en tekstmelding fra guttens mor: «Sønnen min har ingen sokker». Og jeg lurte på om dette er første advarsel og neste gang det blir inngrep på kontoret, eller kanskje samtidig slik informasjon allerede er sendt til ham og jeg kan forvente besøk?
Betraktes slik informasjon som en oppsigelse eller en borgerplikt?
– I Norge er det stor tillit til systemet og staten. Ingen kaller et slikt signal for en oppsigelse, men nordmennene har en annen historie. De hadde ikke kommunisme på 45 år, noe som lærte en stor del av det polske samfunnet at staten generelt er fiendtlig innstilt til borgere og mennesker og bør løyes for, lures og unngås. I utgangspunktet har begrenset tillit.
Barnevernet vekker ekstreme følelser i Polen. Er polske innvandrerfamilier virkelig i kikkerten hans?
– Jeg forstår at det vekker ekstreme følelser. Atskillelse fra et barn er en tragedie. Men påstandene er ikke begrunnet. Statistikk fra 2017, da polakker allerede var den største minoriteten i Norge, viser at barn blir tatt bort fra polske familier sjeldnere enn gjennomsnittet for denne typen intervensjon i hele den norske befolkningen.
Foreldre som hadde å gjøre med ham, snakker om følelsesløshet, vilje til å ta barna bort med makt og til og med avnasjonalisering. At norske tjenestemenn, når det ikke er tolk, forbyr foreldre og deres barn å snakke sitt morsmål under møter? Er disse påstandene berettiget?
– Jeg kan ikke kommentere språkbruk i fravær av tolk, fordi jeg ikke kjenner til slike situasjoner. Når det gjelder intensjonen om å avnasjonalisere – nei, jeg er ikke enig i denne oppfatningen. Interessant nok er det ikke bare polakker som bruker argumenter om avnasjonalisering. Nylig hørte jeg den russiske helseministeren, en topprangert tjenestemann, anklage at Barnevernet avnasjonaliserer unge russere som bor her. Polske myndigheter har ennå ikke gått så langt som å gjøre det. Men la oss legge til at det også finnes studier som kritiserer kontorets lave kulturelle sensitivitet. Jeg vil understreke at Barnevernet ikke kan kommentere konkrete saker, så det kan ikke offentlig forklare sine avgjørelser i disse sakene. Og dette er ikke enkle avgjørelser.
Er du enig i antydningen om at det er et velorganisert system med enorme penger i bakgrunnen? Private fosterhjemsbedrifter tjener millioner på å ta bort barn. Er det en slags ekteskap mellom offentlige og private soner, som genererer enorme fortjenester med minimale utgifter?
Ewa Sapieżyńska — hun oppnådde sin doktorgrad i samfunnsvitenskap fra Universidad de Chile. Hun foreleste i Chile og Polen. Han bor i Oslo og driver med politisk analyse. I 2022 ga hun ut boken «Jeg er ikke polakken din» – «I am not your Pole» (Krytyka Polityczna) i Norge.
