2080. Camargue har forsvunnet under vann. Aigues-Mortes (Gard) og Narbonne (Aude) har igjen blitt havner. Sète (Hérault) er redusert til Mont Saint-Clair, resten av byen har vært under vann. Dammene Mauguio, Méjean, Thau (Hérault), Sigean (Aude), Leucate (Aude og Pyrénées-Orientales) er bare minner. Nederland mistet nesten halvparten av sitt område, det samme gjorde Danmark. Ørkenen dekker halve Spania, brannen har fortært den portugisiske skogen.

Katastrofen som er spådd i nesten et århundre er der. Innbyggerne i områdene erobret av havene flyktet. Noen søker tilflukt i innlandet, trygge for øyeblikket. Andre prøver å nå land som bør beskyttes mot stigende vannstand i minst noen tiår. Skottland og Norge er de foretrukne reisemålene. Befolkningen i Lyon og Grenoble doblet seg, den i Toulouse og Strasbourg også, mens Montpellier og Bordeaux mistet nesten halvparten av innbyggerne. Disse interne og internasjonale migrasjonene forårsaker spenninger. Et helt distrikt i en underprefektur i Øst-Frankrike demonstrerer mot åpningen av et «mottakssenter for interne flyktninger» som skal huse tolv familier fra Languedoc.

Når det gjelder de som trodde de hadde funnet asyl i Skandinavia, må de være skuffet. Danmark, dypt berørt, og Norge, sterkt saksøkt, trekker seg ut av Schengen-området for ikke lenger å være underlagt prinsippet om fri bevegelighet for personer. De mobiliserer sine kystvakter – hvis antall har økt betraktelig – og avviser systematisk europeiske immigranter som prøver å lande. Og de som har klart å komme seg til fastlandet er stasjonert i «leirer» spesielt opprettet for dem, utstyrt med rudimentært utstyr, som de har forbud mot å reise fra før deres asylsøknad er behandlet. Og hvis asyl avslås – slik det skjer i omtrent 90 % av søknadene – er regelen retur til opprinnelseslandet, og klagen på denne avgjørelsen er ikke oppsettende, bortsett fra helsemessige eller «humanitære» årsaker.

ingen er trygge

Dette er fordi denne nye typen flyktninger ikke passer inn i noen av tilfellene som er fastsatt i Genève-konvensjonen fra 1951 om flyktningers status, som kun gjelder personer som flykter fra landet sitt. «på grunn av deres rase, religion, tilhørighet til en viss sosial gruppe eller politiske oppfatning». Av denne grunn har regjeringene i de søreuropeiske landene bedt om, både innenfor rammen av EU og FN, åpning av forhandlinger med sikte på å utarbeide en konvensjon som gjelder «klimaflyktninger». Forgjeves. Statene i Nord-Europa og de to Amerika, men også noen afrikanske land, er sterkt imot dette, i frykt for en «draft»-effekt og en «invasjon av immigranter».

Du har 39,09 % av denne artikkelen igjen å lese. Følgende er kun for abonnenter.