Blir du presentert i media og prosjekter som performancekunstner, kunstner-forsker? Fortell meg, hvilken kunstretning er dette?

Blant kunstnerne selv er det ingen konsensus om hva performancekunst er, men aktiviteten jeg er engasjert i er basert på studier av forskerne Erving Goffman og Richard Schechner, som forklarte tilbake på 60- og 70-tallet at performance er et veldig bredt rom. som inkluderer menneskekroppen, tid, sted og betrakter. Handlingen foregår som et ritual som fører til transformasjon av betrakteren og kunstneren, noe som betyr at disse to subjektene endres, lærer, oppdager noe nytt etter forestillingen, altså etter realiseringen av kunstverket, og dyrker og nærer nye ideer i fremtiden. Derfor prøver jeg i mine artikler og forskning å presentere performance som et veldig bredt rom, hvor kunst er en integrert del av pedagogikken, og åpner muligheter for å skape, vokse og forbedre.

Og hvordan dukket kunsten opp i livet ditt? Har du alltid drømt om å være der du er nå?

Kunst har fulgt meg siden barndommen. Jeg vokste opp i en familie av kunstnere, foreldrene mine er glassmalerier som jobber med monumentale gjenstander. Jeg har imidlertid alltid vært mer interessert i den direkte forbindelsen med publikum, så jeg valgte den retningen på forestillingen der denne forbindelsen merkes sterkest. Mitt første seriøse bekjentskap med kunst skjedde da jeg fortsatt var tenåring, da familien min og jeg dro til friluft. Dette er et format hvor en haug med forskjellige artister samles på ett sted i noen uker. De skaper, presenterer arbeidet sitt, kommuniserer, deler erfaringer. Jeg likte virkelig denne aktiviteten, og direkte kommunikasjon med artister, direkte møte med deres aktiviteter gjorde et stort inntrykk og, kan man si, bestemte karriereveien min.

Saken din er virkelig imponerende. Du har oppnådd flere akademiske grader i Litauen og i utlandet, deltatt i en rekke internasjonale prosjekter og holdt personlige utstillinger. Hva er drivkraften din, hvor får du ideene dine fra?

Min viktigste «motor», tror jeg, er kommunikasjon med kolleger, andre kunstnere og forskere, fordi fremveksten av alle ideer og prosjekter skjer i en syklus. Ideer blir født på seminarer, konferanser, deretter implementeres de i visse prosjekter, i det offentlige rom, og til slutt returneres resultatene til diskusjoner med kolleger – vi finner ut om arbeidet var vellykket, hva er dets utsikter, kontinuitet. På denne måten blir nye ideer født, nye planer blir født og syklusen starter på nytt.

Har du idealer, mennesker hvis arbeid inspirerer deg?

Det er veldig vanskelig å skille ut én person. For meg er idealene til performance art-retningen aktive skapere som med suksess kombinerer både kreative, pedagogiske og vitenskapelige aktiviteter og dermed skaper en mulighet for kunsten til å utvikle seg gjennom ulike retninger. De nordiske landene har svært lyse skapere, kanskje jeg kan nevne den finske kunstnerforskeren Annette Arlander, som vier hele sin karriere til å kombinere performance med forskning, og for at nye generasjoner kunstnere skal få muligheten til å tilegne seg kunnskap på høyeste nivå. Jeg tror at evnen til én kunstner til å kombinere aktiv kreativ aktivitet samtidig som den oppmuntrer dette mediet til å gå videre er noe som performancekunsten sårt trenger.

Du nevnte de nordiske landene. Når du ser på biografien din, dukker vanligvis navnet på Danmark opp. Fortell oss hvordan du havnet i dette landet. Kan det sies at det er veldig gjestfritt for representanter for kunsten?

Etter å ha fullført masterstudiene mine ved kunstakademiet i Vilnius, lette jeg etter et sted hvor jeg kunne fortsette studiene og fordype meg. Danmark viste seg å være det mest passende alternativet. Dette landet har en dyp tradisjon for performancekunst, så kunstnere har alle muligheter til å gå inn på dette feltet både gjennom utdanning og gjennom vitenskap, prosjekter og forskning. Her får unge alle forutsetninger til å velge hvilken måte de vil lære om performancekunst. Det var veldig viktig for meg, derfor valgte jeg Danmark, hvor jeg brukte mesteparten av min kreative tid, og i fjor kom jeg tilbake til dette landet som gjesteforsker. gjesteforsker) ved Roskilde Universitet. Jeg jobber for tiden i Danmark, Sverige, Norge og Finland.

Hvilke arbeider illustrerer best det du gjør? Hvilke prosjekter og tiltak er du mest stolt av?

Mine viktigste opptredener var på ulike kunstmesser, hvor publikum kunne se på nært hold og leve det jeg lever og det jeg føler. Foreløpig er innholdet i forestillingene mine knyttet til ulike historiske perioder i Litauen, familiefotoarkiver og historier om fortiden. Som kunstner er jeg veldig opptatt av å kombinere personlige historier med internasjonal diskurs, som minner etter kollapsen av kollektivbrukene. Dette er en historie om jorden som tilhørte familien min, som ble inkludert i kollektivbrukene og deretter returnert. Gjennom fotografier og narrativ inkorporerer jeg jorden i innholdet i forestillingen min. I Stockholm på «Supermarket Art Fair» i 2021 ga denne forestillingen, selv om den tok for seg veldig litauiske temaer, seeren en helt annen opplevelse. Noen ville for eksempel bare se installasjonene skapt av meg, andre – for å diskutere personlige erfaringer og andre – for å gå dypere i dybden og føle på husholdningen og opplevelsene fra den perioden. Så jeg tror det spiller ingen rolle hvilket rom forestillingen befinner seg i, den vil alltid finne sitt publikum.

Hvordan ser arbeidet ditt ut som performancekunstner-forsker? Hvilke nye ideer utforsker du nå?

De siste tre årene har jeg fokusert på ph.d.-avhandlingen min, Techno-voyeurism into a Performing body, der jeg utviklet en metode for å dokumentere forestillinger på en annen måte enn det som er vanlig, altså ved hjelp av biometriske data. Derfor er alle mine kunstverk laget i løpet av denne tiden, prosjekter implementert og vitenskapelige artikler publisert en del av denne forskningen. Og selv om doktorgradsstudiene mine ikke krever undervisning, liker jeg veldig godt å jobbe med studenter, så i 2019-2020 jobbet jeg intensivt ved Vilnius College, og som gjestekunstner-forsker jobbet jeg med prosjekter ved universitetene i Lappland og Helsinki, fra 2022 Jeg er leder for Samisk senter for samtidskunst i Norge. Så spekteret av arbeid er veldig bredt, alle er like viktige og definitivt interessante for meg.

Dokumentere forestillinger ved hjelp av biometriske data – hva er det?

Biometriske data som begrep er ganske vidt og brukes på ulike felt, men mitt forskningsfokus er på en enhet som måler den kognitive atferden til en kunstner gjennom alfa-, beta- og gammabølger. Kunstneres valg av hvordan de skal bruke biometriske data kan være svært varierte – puls, øyebevegelser osv. Men i mitt tilfelle, i tillegg til vanlig dokumentasjon i videoformat og bilder, dokumenterer jeg opptredenene mine med elektroencefalografi (EEG) hjerneaktivitet målesensorer, fordi både andres og min egen indre tilstand under kunstforestillinger er viktig for meg.

Hvorfor vakte dette forskningsobjektet akkurat din oppmerksomhet? Hva er dens relevans og betydning for det akademiske samfunn, kunstnere, forskere?

Gjennom hele sin eksistens ble forestillingen dokumentert nokså snevert og mest fokusert på scenografi, bevegelser, antall tilskuere, innhold, altså ytre faktorer. Fotografering, filming og opptak av lyd har lenge vært konstante former for dokumentasjon. Imidlertid har vi i dag nye teknologier ved hjelp av hvilke vi kan se dypere inn i forestillingene, det vil si måle de indre tilstandene til mennesker, tilstanden til kroppen som utfører forestillingen. For eksempel kan EEG-enheten jeg nevnte, som måler hjerneaktivitet, bli et nytt dokumentasjonsverktøy for å registrere den indre tilstanden til en kreativ kunstner. Valget ble også bestemt av at jeg fremfører forestillingene mine i forskjellige land, jeg reiser mye. Å reise konstant fra ett sted til et annet er imidlertid en ganske spesifikk metode, så denne enheten ble valgt fordi den er kompakt og passer rett inn i en ryggsekk.

Hva var de største utfordringene ved denne forskningen? Hvordan taklet du dem?

Siden jeg gjorde forskningen ikke i Litauen, men i Finland, som enhver kunstner, var det vanskelig for meg å komme inn i forskningskulturen i et annet land. Nytt miljø, nye mennesker, annen rutine. Men litt etter litt ble jeg vant til det. Universitetet i Lappland, hvor jeg jobbet med dette prosjektet, stilte alle forutsetninger, ønsket meg hjertelig velkommen, ga meg all den kreative friheten jeg trengte, og nye bekjentskaper og nye erfaringer i utlandet gjorde at jeg kunne internasjonalisere denne forskningen. Men i tillegg til kreative aktiviteter, i tillegg til dette harde arbeidet, var det en annen del – søket etter finansiering. Dette aspektet har både en lys og en mørk side. Siden jeg jobbet med både finansiering og publisitet alene, tok det mye tid. Men man lærer mye ved å øve på ulike aktiviteter, og denne typen erfaring beriker virkelig spekteret av kompetanse. Vel, det morsomste er at selv mens jeg forsket i utlandet, følte jeg meg nødvendig i Litauen også. Jeg mottok stipend finansiert av Litauens kulturråd, det var hyggelig å føle støtte fra hjembyen min.

Hvilke konklusjoner trakk du fra forskningen din? Kan vi si at det nå for tiden er på tide at resultatdokumentasjon tar et skritt fremover?

Resultatene av min forskning viste at i tillegg til lyd- og videomateriale, er biometrisk forskning et ekstra lag som kan registrere kunstnerens indre tilstand, gi innsikt i forestillingens indre kontekst. Det betyr at vi ved hjelp av moderne teknologier ikke bare kan se hvordan kunstneren beveget seg, hvilke gjenstander og installasjoner han brukte, men også hvordan han hadde det på den tiden. Med andre ord kan vi nå oppleve kunst mye dypere. Metoden jeg har utviklet er ikke ment for gallerier eller institusjoner, men for kunstnerne selv, slik at de har mulighet til å analysere sine forestillinger etter at de er over, og også å sende sin indre tilstand live til publikum, og dermed berike opplevelsen deres. .

Avhandlingen din vil føre deg til en doktorgrad. Hvilke nye muligheter og veier kan doktorgradsstudier åpne for?

Når folk spør meg om det var verdt det, sier jeg alltid at det var det. I løpet av all denne tiden hadde jeg muligheten til å møte så mange dyktige kunstnere og vitenskapsmenn. Jeg vil sammenligne det med et mirakel eller en drøm som gikk i oppfyllelse. Ikke bare å lese publikasjoner, men også å kommunisere live, bli kjent med hverandre og stille relevante spørsmål til fagfolk innen sitt felt er en fantastisk opplevelse. Alt dette ga meg mye motivasjon og inspirasjon. Jeg kan bare glede meg over at det i løpet av disse tre årene ikke manglet på arbeid verken innen kreativ eller pedagogisk virksomhet. Jeg er glad for at jeg nå kan gå inn i det akademiske rommet. Jeg tror at i sammenheng med mitt nåværende arbeid, er mulighetene veldig brede, og den utførte forskningen vil hjelpe unge kunstnere til å gå inn i dette kunstfeltet enda lettere og dristigere. Det er ingen mangel på kreative mennesker i Litauen, så jeg har stor tro på at våre performancekunstnere i fremtiden vil kunne jobbe, skape og drive forskning fritt, ikke i utlandet, men i hjemlandet.

Reklame