Norseman Xtreme Triathlon er et årlig ekstremløp i Norge som krever at deltakerne svømmer 3,8 km, sykler 180 km og fullfører 42,2 km maraton. Men det er ikke så enkelt – en svømmetur etter å ha hoppet av en ferge i det ganske iskalde vannet over Hardangerfjorden (en arm av Eidfjorden) til en lokal by, for deretter å sykle gjennom fjellet, hvorav de første 40 km er oppoverbakke med en gevinst på 3500 m, og løpe maraton, hvorav de første 25 km er ganske flate, så blir fjellet brattere og på slutten må du bestige det. I denne konkurransen er det ingen hjelp fra arrangørene, deltakeren kan ha sitt eget støtteteam, som gir ham mat, drikke og klær i tilfelle været skifter. Den siste etappen er den vanskeligste, så en cheerleader får løpe sammen med deltakeren.

Antall deltakere er begrenset, ca. 300 deltakere, hvorav ca. 40 er fra de kvalifiserte XTRI World Tour Races World Championship-utøverne, de fleste ved lotteri og invitert av sponsorer og media). Om lag 40 % av deltakerne er fra utenfor Norge og rundt 15 % av deltakerne er kvinner. Ieva Lobačiūtė, som trolig løp de store maratonene i Boston, New York, Chicago, Tokyo, London og Berlin maraton, ventet seks år på invitasjonen til dette brutalt ekstreme triatlonet. Jeg snakker med henne, etter å ha nettopp kommet hjem fra dette utrolig utfordrende løpet.

– Kjære Ieva, fortell meg hva som gjorde at du ville delta i et så ikke helt kvinneløp?
– Jeg har deltatt på flere maraton, liker å løpe, men etter å ha fått en kneskade foreslo fysioterapeuten meg å prøve triatlon. Og uventet, på en av de lokale konkurransene, pratet jeg med en triatletvenn som begynte å fortelle meg om dette Norseman-løpet. Mens han snakket, begynte jeg å se for meg vikinger i atletisk utstyr hoppe av fergen tidlig om morgenen før soloppgang ned i det iskalde vannet, vasse over brede broer til kysten, gå i land og sykle nedover fjellene i regn og vind og deretter utslitte, slitne løper de fortsatt 42 kilometer. Det virket for meg som et slags utrolig metallmusikk-eventyr. På den tiden hadde jeg en idé som vokste – jeg vet ikke om det er en blomst, men heller et tre, for siden 2016 begynte jeg å delta i lotteriet til denne harde triatlonen, hvor navnene på folk som vil delta er tegnet. I november 2022 ble navnet mitt trukket. Det var slik jeg fikk plass i disse vikinglekene. Det mest interessante er at jeg samme kveld fikk en melding fra en litauer som allerede hadde deltatt. Han sa at bare 4 litauiske menn har deltatt i dette arrangementet, og jeg vil være den første litauiske kvinnen. Han tilbød også sin hjelp. Fra det øyeblikket innså jeg at det virkelig var min plass, og jeg begynte å forberede meg intensivt.

Iron Man Challenge
– Fortell oss hvordan du forberedte deg på denne utrolig ekstreme starten?
– Forberedelse som jernmann (Iron man). Jeg har deltatt i tre Iron Man-konkurranser. Jeg hadde tidligere konkurrert i et ekstremt arrangement i Østerrike, men sykkelen og alt utstyret og klærne ble ikke med meg, så det var vanskelig å fullføre løpet med raskt funnet utstyr. I løpet av disse årene deltok jeg også i ultramaraton, jeg løp 92 km i Sør-Afrika (for andre gang). Så i løpet av denne tiden forberedte jeg meg intensivt: svømming, sykling, jogging, så vel som calisthenics, pilates, treningsstudio. En uke består av: ca 15 timer trening, 2-3 ganger svømming, 2-3 sykkeløkter, 2-3 langdistanseløp. Jeg bor i Holland for øyeblikket, det er ingen fjell her, så da jeg dro til Frankrike for en konkurranse, prøvde jeg å bestige fjell, jeg dro også til sør i Holland, hvor det er mindre fjell – det er bedre enn ingenting, Jeg løftet vekter for å venne musklene til det, jeg syklet en sykkelsimulator med fjellsimulering.
– Dette er fysisk forberedelse, men hva hjalp psykisk?
– Visualisering hjalp veldig, jeg begynte å svømme i kaldt vann, under dusjen for å venne meg til kulden, om sommeren badet jeg uten hydraulikkdrakt. Denne gangen var jeg ikke redd for noe så mye som hoppet fra den flytende fergen og ut i det iskalde vannet. Før du danser blir du sprayet med kaldt vann slik at kroppen din ikke får sjokk, men selve dansingen skremte meg, så jeg prøvde å forestille meg hvordan jeg ville gjøre det: hvordan jeg ville bli sprayet, hvor kaldt vann ville bli helt over nakken min, hvordan jeg ville stå på kanten med svømmebriller i hånden, for hvis jeg slår dem ned mens jeg danser, så finner jeg kanskje ikke hvordan jeg skal reise meg, hvordan jeg skal svømme til land. Da konkurransen nærmet seg, lærte jeg at vi skal svømme mot strømmen, og når du svømmer mot strømmen, er det ingenting å motstå og svømme heftig, spesielt for nesten 4 kilometer kan du ikke svømme heftig, jeg visste at det ville være bølger, innså jeg at jeg ikke kan krasje inn i dem – jeg må være som en fisk, flyte og svømme rolig fremover.
– Er det mange kvinner som deltar på dette arrangementet?
– Veldig få kvinner deltar i disse konkurransene. Selv om antallet kvinner i triatlon øker gradvis, er konkurransen fortsatt sterkt dominert av menn.
– Ieva, fortell meg hvorfor denne sporten tiltrekker deg?
– Denne sporten både fascinerer og tiltrekker meg. Jeg kan nevne mange grunner til hvorfor, men en hovedsak er at jeg ønsker å vise alle kvinner og jenter at det er mulig, at enhver person, hvis han trener, virkelig kan overvinne det. Etter å ha gått gjennom dette selv, ønsker jeg å dele råd og oppmuntre kvinner og jenter til ikke å være redde for å delta ikke bare i sport, men også i sosialt liv, karriere og personlige endringer. Når det gjelder triatlon, vil jeg veldig gjerne dele med jentene hvordan man trener på forskjellige dager i en kvinnes syklus, hva man skal spise, hvilke klær man skal ha på seg, hvordan man driver med sport og lignende. Det er også veldig viktig for meg å vise verden at jeg er litauer, å popularisere landet mitt og bevise at litauere er sterke, målbevisste og målorienterte.
– Hvordan lever du før konkurransen?
– Jeg jobber med personalledelse ved European Medicines Agency, jeg er også karrierecoach, mannen min og jeg bor for tiden i Amsterdam. Jeg begynner å forberede meg til konkurransen omtrent ni måneder før den, øker gradvis intensiteten, etter konkurransen avtar alt igjen. Selvfølgelig lider det sosiale livet når du forbereder deg intensivt, men når de fleste av vennene dine enten er arbeidskolleger eller triatleter, er det mye lettere.

Kom over det
– Hva er det vanskeligste i slike konkurranser?
– Når du går på denne typen konkurranser, vet du at det blir vanskelig, så du kaller det vanskelige øyeblikket som ubehag, som du vet vil ta slutt. Det vanskeligste er nok i løpeturen, for du har allerede svømt og ferdig med sykkelen. I denne konkurransen var starten veldig tidlig, du måtte stå opp først på natten, du måtte spise, sykkelen måtte tas til startstreken den tredje dagen, vi hoppet i vannet 4.40, så varigheten av konkurransen er ikke bare den tiden fra start til slutt. Løpearrangementet, siden det er det siste og vanskeligste, deler jeg det inn i miles, som jeg dedikerer hver til noen. Det skjer for å være ting jeg bryr meg om, som pingviner, så folk som bryr seg mye og elsker det så kilometer etter kilometer, jeg løper fremover fordi jeg ikke kan svikte dem som den delen er for. Til slutt dedikerer jeg den til de som ikke lenger er i nærheten, men jeg vet at de følger med ovenfra og er veldig beskyttende. Med hver konkurranse blir jeg mer kjent med meg selv og jeg forstår at de beste tingene skjer når du går utenfor komfortsonen din og over grensene du ikke trodde du kunne overvinne.
– Hva betyr det å støtte både laget og pårørende i slike konkurranser?
– I denne konkurransen måtte jeg ha et støtteteam som tok seg av meg hele reisen, over 200 kilometer. Dette inkluderer mat, skifte av klær, sko, samt det faktum at et teammedlem måtte følge meg de siste kilometerne, fordi det allerede er en fjellrute. Kolleger, triatlonfolk, slektninger, familie støttet meg mye, sterk støtte strømmet fra min mor og hennes elever. Alle forsto hva slags konkurranse det er, og når noen sier – jeg vil følge deg den dagen, jeg vil følge deg, jeg vil støtte deg – det er uvurderlig. Venner fra Litauen, Norge, Storbritannia og Holland støttet meg. En svensk venn sa at så fort jeg ser deg stoppe, skal jeg rope av all kraft for å fortsette å løpe. Støtten til alle disse menneskene, deres tid dedikert til meg, er den største gaven. Dagens teknologi tillater sporing, så jeg har fått mange tekstmeldinger med bilder som jeg blir fulgt på nettet, når folk ser prikken min, som er meg, beveger seg på veien. Støtten fra laget og alle menneskene ga meg mye styrke og kraft. Det mest fascinerende er når folk som ikke kjenner meg i det hele tatt er klare til å hjelpe, da forsvinner plutselig all negativiteten som blir dyttet fra hvert hjørne, fordi man plutselig skjønner at folk er snille med hverandre og klare til å hjelpe. . Sykkelen min ble borte på flyet, og du vet hvem som fant den? Ikke flyselskapene, men en annen idrettsutøver som ringte og spurte: Eve, er det ikke sykkelen din? Noen hjalp til med sykkelen, andre fant en bil som passet til sykkelboksen, andre kokte poteter og tok dem med på løpet, hotellkokken matet støtteteamet og forsynte dem med mat resten av dagen.. Hvis folk var dårlige, jeg ville ikke ha så mange fantastiske anmeldelser om helt ukjente.
– Hva vil du si til våre lesere?
– Reisen i denne konkurransen er egentlig ganske hard, svømming i kaldt vann, sykling i oppoverbakker, tunneler, steinete veier, det var ikke mulig å møte laget på alle trinn, da måtte man bære en ryggsekk med førstehjelpsutstyr, klær og mat. Det begynte å regne, mens jeg løp møtte jeg en deltaker som sa at vi ikke ville klare å løpe til toppen av fjellet på grunn av værforholdene, så på den 37. kilometeren måtte vi snu og løpe ned. Solen kom frem, på den tiden møtte jeg litauere som gikk forbi, vi utvekslet noen setninger, på den 25. kilometeren ble teammedlemmet Artūras med meg, det begynte å regne litt, lynet, da plutselig på den 36. kilometeren omringet biler oss, de sa at konkurransen var over, fordi det lyner kraftig og de blir avbrutt for deltakernes sikkerhet. Så, med det litauiske flagget, krysset vi akkurat målstreken. Det var slutten på løpet mitt, og de siste seks kilometerne er fortsatt friske i minnet. Av 266 deltakere fullførte 250 av oss, 16 stoppet i en del og fortsatte ikke konkurransen. Derfor kan jeg trygt slå fast at – 3,8 km svømming, 180 km sykling og 36,2 km løping i oppoverbakke – Norseman triathlon er så godt som gjennomført. Og hvis denne historien inspirerer minst én person til å ta på seg en utfordring, vil det være en av de viktigste medaljene i livet mitt.
– Takk for samtalen og inspirasjonen.
Intervjuet av Jurga VALERY