22. juli 2011 så Norge skrekken. 77 mennesker blir drept av en ultranasjonalistisk militant, Anders Breivik. En hjemmelaget bombe eksploderer i hjertet av Oslo. Ved å utnytte panikken drar morderen til en leir for unge norske arbeidere, hvor han utløser en skuddveksling. Anders Breivik blir da stilt for retten foran verden. Foran ham, menneskeheten, som aldri vil tilgi ham. Dette er historien fortalt av filmen «22. juli 2011», regissert av Paul Greengrass i 2018. En film om faren for ekstreme høyre. En film om menneskeheten som møter skrekk. Vår artikkel.

L’Insoumission lanserer sin kulturseksjon: intervju med Édouard Louis «returning reality to politics», serie med portretter av revolusjonære kvinner, Rosa Luxemburg og Louise Michel, men også anmeldelser av filmer, bøker, dokumentarer, skuespill, utstillinger, tegneserier… Bli med i kulturkampen, skriv til oss på [email protected] og foreslå oss et kulturverk som du ønsker å fremheve takket være Insoumission.fr!

22. juli 2011 så Norge skrekken

La oss starte med en kort oppsummering av fakta.

22. juli 2011 arrangerer Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon (sosialdemokrat, ved makten på tidspunktet for hendelsene) sin sommerleir på øya Utøya utenfor kysten av Norge. Flere hundre unge mennesker og ungdom samles der. Samme dag detonerte nasjonalistisk aktivist Anders Breivik en hjemmelaget bombe i Regjeringskvartalet, regjeringsdistriktet i Oslo by, nær kontoret til statsråd Jens Stoltenberg, medlem av Arbeiderpartiet.

Eksplosjonen dreper åtte mennesker og skader ytterligere femten. Men da hjelpen kom til eksplosjonsstedet, utnyttet Anders Breivik forvirringen til å reise til øya Utøya og angrep de unge arbeiderne på øya. Forkledd som politimann drepte Breivik 69 kaldblodig og såret 200, mange fysisk og psykisk for livet. Den dagen begår en høyreekstreme aktivist alene den største massakren i Norge siden andre verdenskrig.

Politiet pågriper Anders Breivik på Utøya flere timer etter at massakren startet. Sistnevnte innrømmer raskt å være tidligere medlem av Fremskrittspartiet, som tilhører den nasjonalkonservative høyresiden. Justice dømte ham 24. august 2012 for de to angrepene. Dødstallet tilsvarer det dobbelte av det årlige gjennomsnittet av drap i landet.

Det er om disse makabre hendelsene første del av filmen åpner. Ved å skifte regelmessig fra en hovedperson til en annen (fra Anders Breivik til Viljar og Torje, 2 unge aktivister til stede på øya), viser første del av filmen, i en atmosfære av frykt, ytterligere tilslørt av den grå nordlige himmelen og Breiviks følelsesløse ansikt, redselen ved massakren på den nasjonalistiske militanten.

Fanger uten vei ut på øya, det som begynte som en sommerleir fylt med kameratskap og optimisme, blir til et mareritt. Tiden ser ut til å smelte og de fortvilte ropene til de unge militantene går tapt i skogene og mot klippene på øya, deres eneste tilfluktssted fra barbariet som forfølger dem.

Men når massakren er over, fortsetter marerittet. Nettopp, filmen fortsetter å vise oss rekonvalesensen og de alvorlige konsekvensene, både fysiske og psykiske, av Viljar og broren, når de to sistnevnte har forlatt sykehuset i Oslo og returnert til hjemmet sitt på Svalbard. Helt nord på planeten.

Parallelt pågår Breivik-rettssaken. Rettssak hvor de sjokkerende vitnesbyrdene til de unge overlevende fra Utøya dukker opp for verden.

» Du [Anders Breivik] vant ikke. Du mislyktes. Og vi vil fortsette å beseire deg. Meg, mine barn og deres barn! »

Det er en flott film som presenterer oss for Paul Greengrass. Mellom en rørende erkjennelse (følelsen og angsten til de unge arbeiderne på øya lammer oss som om vi var på stedet) og en rørende forestilling (under rettssakens vitnesbyrd kunne jeg ikke annet enn å felle tårer), dette mesterverket av kunst er det også et rop av alarm. Et skrik om en øredøvende virkelighet, men også mye mer snikende og taus.

Enten det er Breiviks kaldblodige barnemord, vitnesbyrdet han mottar fra høyreekstreme personligheter rundt om i verden under rettssaken hans, eller til og med de mange relativistiske små ordene, her og der, uttalt av visse karakterer i filmen, uten avskrekking, er virkeligheten. alltid det samme: ytre høyre dreper.

Utlendinger, venstreorienterte, innvandrere, LHBTQIA+, muslimer, kvinner, jøder… Syndebukkene til ytre høyre har vært kjent i lang tid. Etter hvert som nasjonalistiske ideer fremskritt, ettersom flere og flere mennesker ser skjevt på dem, ikke skyldige i annet enn syndebukker for alt, ser ekstreme høyre mål hjelpeløst på når plageåndene deres reiser seg. Inntil denne nasjonalismens utsendinger, som Breivik, som Christchurch-morderen, begår det uopprettelige igjen.

Imidlertid ser filmen også ut til å ende på en positiv tone. I det minste optimistisk. Dette skjer på tidspunktet for Viljars vitneforklaring i Breivik-rettssaken. Apoteosen til filmen. Såret for liv i kjøtt og ånd av det tidligere Fremskrittsparti-medlemmet, forklarer Viljar at seieren ikke ligger hos den nasjonalistiske morderen. Å møte verden, til tross for hans ideologiske vrangforestillinger, hans diatribes der han presenterer seg selv ad kvalme Som en kjemper for en fantasifull norsk identitet står Breivik alene. Menneskeheten fordømmer deres handlinger. Historien vil glemme det. Ingen vil være der ved din side.

Det militante livet til nasjonalistene er en slagmark, deres personlige liv er en ørken. Det var tilknytningen til resten av verden Breivik brøt ved å massakrere ungarbeiderne på Utøya.Viljar derimot vet at han fortsatt kan regne med så mange mennesker. Om sine medarbeidere. Om dine slektninger. Om et åpent, demokratisk, progressivt, flerkulturelt og blandet Norge som kom for å vitne sammen med ham i retten for å bevise at hele livet hans ikke hadde kollapset. Viljar og menneskeheten vant sammen. Nasjonalisten Breivik tapte alene.

« 22. juli » er en film å se, å kritisere og fremfor alt å dele. Å fortsette å huske dødsfaren til ekstreme høyre, fremmedfrykt, hat og nasjonalisme. Og fremfor alt, husk, som min favorittkarakter i denne filmen, fortalte Anders Breiviks advokat (uttalt arbeidsaktivist og far til Breiviks ofre) sin klient forrige gang de så hverandre: Du [Anders Breivik] vant ikke. Du mislyktes. Og vi vil fortsette å beseire deg. Meg, mine barn og deres barn. Den ekstreme høyresiden vil ikke bestå.

Av Damian Francois